Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
And these three men ceased to answer Job, because he was righteous in his own eyes.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
Then was kindled the anger of Elihu the son of Barachel, the Buzite, of the family of Ram: against Job was his anger kindled, because he justified himself rather than God;
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
and against his three friends was his anger kindled, because they found no answer, and [yet] condemned Job.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
But Elihu had waited till Job had finished speaking, because they were older than he.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
And Elihu saw that there was no answer in the mouth of the three men, and his anger was kindled.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
And Elihu the son of Barachel the Buzite answered and said, I am young, and ye are aged; wherefore I was timid, and feared to shew you what I know.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
I said, Let days speak, and multitude of years teach wisdom.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
But there is a spirit which is in man; and the breath of the Almighty giveth them understanding.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
It is not the great that are wise; neither do the aged understand judgment.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
Therefore I say, Hearken to me; I also will shew what I know.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Lo, I waited for your words; I gave ear to your reasonings, until ye searched out what to say.
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
Yea, I gave you mine attention, and behold, there was none of you that confuted Job, that answered his words;
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
That ye may not say, We have found out wisdom; God will make him yield, not man.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Now he hath not directed [his] words against me; and I will not answer him with your speeches. ...
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
They were amazed, they answered no more; words failed them.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
And I waited, for they spoke not, but stood still, and answered no more; —
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
I will answer, I also in my turn, I also will shew what I know:
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
For I am full of matter, the spirit within me constraineth me.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Behold, my belly is as wine which hath no vent; like new flasks, it is ready to burst.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
I will speak, that I may find relief; I will open my lips and answer.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Let me not, I pray you, accept any man's person; neither will I give flattery to man.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
For I know not how to flatter; my Maker would soon take me away.
