< Jobs 32 >

1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
So these three men gave no more answers to Job, because he seemed to himself to be right.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
And Elihu, the son of Barachel the Buzite, of the family of Ram, was angry, burning with wrath against Job, because he seemed to himself more right than God;
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
And he was angry with his three friends, because they had been unable to give him an answer, and had not made Job's sin clear.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
Now Elihu had kept quiet while Job was talking, because they were older than he;
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
And when Elihu saw that there was no answer in the mouth of the three men, he was very angry.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
And Elihu, the son of Barachel the Buzite, made answer and said, I am young, and you are very old, so I was in fear, and kept myself from putting my knowledge before you.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
I said to myself, It is right for the old to say what is in their minds, and for those who are far on in years to give out wisdom.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
But truly it is the spirit in man, even the breath of the Ruler of all, which gives them knowledge.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
It is not the old who are wise, and those who are full of years have not the knowledge of what is right.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
So I say, Give ear to me, and I will put forward my knowledge.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
I was waiting for your words, I was giving ear to your wise sayings; while you were searching out what to say,
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
I was taking note; and truly not one of you was able to make clear Job's error, or to give an answer to his words.
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
Take care that you do not say, Wisdom is here; God may overcome him, but not man.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
I will not put forward words like these, or make use of your sayings in answer to him.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
Fear has overcome them, they have no more answers to give; they have come to an end of words.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
And am I to go on waiting while they have nothing to say? while they keep quiet and give no more answers?
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
I will give my answer; I will put forward my knowledge:
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
For I am full of words, I am unable to keep in my breath any longer:
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
My stomach is like wine which is unable to get out; like skins full of new wine, it is almost burst.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
Let me say what is in my mind, so that I may get comfort; let me give answer with open mouth.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Let me not give respect to any man, or give names of honour to any living.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
For I am not able to give names of honour to any man; and if I did, my Maker would quickly take me away.

< Jobs 32 >