Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
So these three men stopped answering Job, because he was righteous in his own eyes.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
This kindled the anger of Elihu son of Barachel the Buzite, of the family of Ram. He burned with anger against Job for justifying himself rather than God,
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
and he burned with anger against Job’s three friends because they had failed to refute Job, and yet had condemned him.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
Now Elihu had waited to speak to Job because the others were older than he.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
But when he saw that the three men had no further reply, his anger was kindled.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
So Elihu son of Barachel the Buzite declared: “I am young in years, while you are old; that is why I was timid and afraid to tell you what I know.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
I thought that age should speak, and many years should teach wisdom.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
But there is a spirit in a man, the breath of the Almighty, that gives him understanding.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
It is not only the old who are wise, or the elderly who understand justice.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
Therefore I say, ‘Listen to me; I too will declare what I know.’
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Indeed, I waited while you spoke; I listened to your reasoning; as you searched for words,
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
I paid you full attention. But no one proved Job wrong; not one of you rebutted his arguments.
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
So do not claim, ‘We have found wisdom; let God, not man, refute him.’
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
But Job has not directed his words against me, and I will not answer him with your arguments.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
Job’s friends are dismayed, with no more to say; words have escaped them.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
Must I wait, now that they are silent, now that they stand and no longer reply?
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
I too will answer; yes, I will declare what I know.
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
For I am full of words, and my spirit within me compels me.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Behold, my belly is like unvented wine; it is about to burst like a new wineskin.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
I must speak and find relief; I must open my lips and respond.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
I will be partial to no one, nor will I flatter any man.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
For I do not know how to flatter, or my Maker would remove me in an instant.
