Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
Job loe angmah hoi angmah to katoeng kami ah poek pongah, to kami thumtonawk mah Job ih lok to pathim pae o ai boeh.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
To naah Ram imthung takoh kami ah kaom, Buz acaeng Barakel capa Elihu loe palungphui; angmah hoi angmah Sithaw pong katoeng kue ah poek pongah, Job nuiah palungphui.
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
Job ih lok to pathim o thai ai pongah, angmah ih ampui thumto nuiah doeh palungphui moe, Job doeh zaehaih a net.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
Elihu loe nihcae pongah saning nawk kue pongah, Job lokthuih boeng ai karoek to a zing.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
To kami thumtonawk loe lokthuih han tawn o ai boeh, tiah Elihu mah panoek naah, paroeai palungphui.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
To pongah Barakel capa Buz acaeng Elihu mah, Kai loe saning ka nawk vop, nangcae loe saning na coeh o boeh; to pongah kang zit o moe, ka poekhaih kang thui o ai.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
Kai mah loe, Saning coeh kami mah lok to thuih moe, saning sawkah khosah kami mah palunghahaih patuk han oh, tiah ka poek.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
Toe kami thungah muithla oh; Thacak Sithaw ih takhi mah anih to panoekhaih paek.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
Saning coeh kaminawk khue palungha ai, katoeng hmuen loe saning coeh kaminawk khue mah ni panoek tito na ai ni.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
To pongah ka lok hae tahngai oh; ka poekhaih kang thuih o toeng han.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Khenah, na thuih o ih loknawk to ka zing; lokthuih han na poek o moe, na thuih o ih lok to kang tahngaih pae o.
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
Ue, nangcae ih lok to ka tahngaih; khenah, mi mah doeh Job na pazawk o ai; a lok to mi mah doeh na pathim o thai ai;
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
to pongah palunghahaih ka hnuk o boeh, tiah thui o moeng hmah; Job pahnaemkung loe, kami na ai, Sithaw ni.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Job mah ka lok hae aek ai, na thuih o ih lok baktiah, anih ih lok to ka pathim mak ai.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
Nihcae loe dawnrai o, lokthuih han tawn o ai pongah lok apae ai ah oh o duem.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
Ka zing naah, nihcae lok apae o ai, lok pathim ai ah, oh o duem;
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
to pongah kaimah han lok ka thuih moe, ka poekhaih doeh kam tuengsak han, tiah ka thuih.
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
Kai thungah kaom muithla mah ang pahruek pongah, thuih han lok zetpui ka tawnh.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Khenah, ka zok loe tacawthaih akhaw om ai misurtui baktih, kakoi tom moihin tabu kangtha baktiah oh.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
Ngantuihaih ka hnuk hanah, lok ka thuih han; pahni ka angh moe, lok ka pathim han.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Mi kawbaktih mikhmai doeh ka khen mak ai, mi doeh ka pakoeh mak ai.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
Minawk pakoehhaih lok thuih hanah ka panoek ai; to tiah ka thuih nahaeloe, kai sahkung Sithaw mah kai hae amrosak ving tih.
