Jobs 31

1 Med augo hev eg gjort ei pakt; eg skal’kje skygna etter møy.

Io avevo stretto un patto con gli occhi miei; come dunque avrei fissati gli sguardi sopra una vergine?

2 Kva gav meg elles Gud der uppe? Kva arv gav Allvald frå det høge?

Che parte mi avrebbe assegnata Iddio dall’alto e quale eredità m’avrebbe data l’Onnipotente dai luoghi eccelsi?

3 Kjem ikkje udådsmann i naud? Og illgjersmenn i ulukka?

La sventura non è ella per il perverso e le sciagure per quelli che fanno il male?

4 Ser ikkje han på mine vegar? Tel ikkje han kvart stig eg gjeng?

Iddio non vede egli le mie vie? non conta tutti i miei passi?

5 Dersom eg fram med fals hev fare, og foten sprunge etter svik

Se ho camminato insieme alla menzogna, se il piede mio s’è affrettato dietro alla frode

6 - Gud vege meg på rettferds vegt, so han kann sjå eg skuldlaus er! -

(Iddio mi pesi con bilancia giusta e riconoscerà la mia integrità)

7 Veik mine stig frå vegen av, hev hjarta etter augo gjenge, var det ein flekk på mine hender,

se i miei passi sono usciti dalla retta via, se il mio cuore è ito dietro ai miei occhi, se qualche sozzura mi s’è attaccata alle mani,

8 so gjev ein annan et mitt såd, og riv mi planting upp med rot!

ch’io semini e un altro mangi, e quel ch’è cresciuto nei miei campi sia sradicato!

9 Let eg min hug av kvinna dåra, sneik eg til grannens dør meg fram,

Se il mio cuore s’è lasciato sedurre per amor d’una donna, se ho spiato la porta del mio prossimo,

10 so lat mitt viv åt andre mala, og andre yver ho seg bøygje!

che mia moglie giri la macina ad un altro, e che altri abusino di lei!

11 For dette er ei skjemdarferd, eit brot som dom og straff fortener,

Poiché quella è una scelleratezza, un misfatto punito dai giudici,

12 ein eld som eta vil til avgrunns og øydeleggja all mi eiga.

un fuoco che consuma fino a perdizione, e che avrebbe distrutto fin dalle radici ogni mia fortuna.

13 Vanvyrd’ eg retten åt min træl og trælkvinna i trætta med deim?

Se ho disconosciuto il diritto del mio servo e della mia serva, quand’eran meco in lite,

14 - Kva gjord’ eg då, når Gud reis upp? Kva svara eg, når han meg klaga?

che farei quando Iddio si levasse per giudicarmi, e che risponderei quando mi esaminasse?

15 Dei er som meg i morsliv skapte; ein forma oss i moderfang -

Chi fece me nel seno di mia madre non fece anche lui? non ci ha formati nel seno materno uno stesso Iddio?

16 Um eg sagde nei når arming bad, og let enkja gråtande gå burt,

Se ho rifiutato ai poveri quel che desideravano, se ho fatto languire gli occhi della vedova,

17 hev eg mitt brød åleine ete, so farlaus inkje fekk ein bit,

se ho mangiato da solo il mio pezzo di pane senza che l’orfano ne mangiasse la sua parte,

18 - nei, far for han eg var frå yngdi, frå morsliv var eg hennar førar -

io che fin da giovane l’ho allevato come un padre, io che fin dal seno di mia madre sono stato guida alla vedova,

19 Såg eg ein stakar utan klæde, ein fatig utan yverplagg,

se ho visto uno perire per mancanza di vesti o il povero senza una coperta,

20 og so hans lender ei meg signa, og ei mi saueull han vermde,

se non m’hanno benedetto i suoi fianchi, ed egli non s’è riscaldato colla lana dei miei agnelli,

21 hev eg mot farlaus handi lyft, av di eg medhald fekk i retten:

se ho levato la mano contro l’orfano perché mi sapevo sostenuto alla porta…

22 Let herdi mi or led då losna, og armen brotna frå sitt bein!

che la mia spalla si stacchi dalla sua giuntura, il mio braccio si spezzi e cada!

23 For eg var ovleg rædd Guds straff, eg magtlaus stod framfor hans velde.

E invero mi spaventava il castigo di Dio, ed ero trattenuto dalla maestà di lui.

24 Um eg mi lit til gullet sette, og voni til det fine gull,

Se ho riposto la mia fiducia nell’oro, se all’oro fino ho detto: “Tu sei la mia speranza”,

25 Gledde eg meg ved auka rikdom, og alt eg vann meg med mi hand,

se mi son rallegrato che le mie ricchezze fosser grandi e la mia mano avesse molto accumulato,

26 såg eg på ljoset når det stråla, på månen der han skreid i glans,

se, contemplando il sole che raggiava e la luna che procedeva lucente nel suo corso,

27 vart hjarta mitt i løyndom dåra, so kyss på hand til deim eg sende,

il mio cuore, in segreto, s’è lasciato sedurre e la mia bocca ha posato un bacio sulla mano

28 so var det og straffande brot, då neitta eg min Gud der uppe.

(misfatto anche questo punito dai giudici ché avrei difatti rinnegato l’Iddio ch’è di sopra),

29 Hev eg meg gledt ved uvens uferd, og jubla når han kom i skade,

se mi son rallegrato della sciagura del mio nemico ed ho esultato quando gli ha incolto sventura

30 - men eg let ikkje munnen synda og banna honom ifrå livet -

(io, che non ho permesso alle mie labbra di peccare chiedendo la sua morte con imprecazione),

31 hev ei mitt husfolk stendigt sagt: «Kven gjekk vel svolten frå hans bord?»

se la gente della mia tenda non ha detto: “Chi è che non si sia saziato della carne delle sue bestie?”

32 - Eg let’kje framand natta ute; for ferdamann eg opna døri -

(lo straniero non passava la notte fuori; le mie porte erano aperte al viandante),

33 hev eg som Adam dult mi synd, og løynt mi misgjerd i min barm,

se, come fan gli uomini, ho coperto i miei falli celando nel petto la mia iniquità,

34 di eg var rædd den store hop og ottast spott frå ættefrendar, so stilt eg heldt meg innum dører?

perché avevo paura della folla e dello sprezzo delle famiglie al punto da starmene queto e non uscir di casa…

35 Å, vilde nokon høyra på meg! Sjå her er underskrifti mi, lat berre Allvald svara meg! Fekk eg den skrift min motpart skreiv,

Oh, avessi pure chi m’ascoltasse!… ecco qua la mia firma! l’Onnipotente mi risponda! Scriva l’avversario mio la sua querela,

36 den skulde eg på oksli bera og binda på meg som ein krans

ed io la porterò attaccata alla mia spalla, me la cingerò come un diadema!

37 eg melde honom kvart mitt stig, og som ein hovding møta honom.

Gli renderò conto di tutt’i miei passi, a lui m’appresserò come un principe!

38 Dersom min åker klagar meg, og um plogforerne lyt gråta,

Se la mia terra mi grida contro, se tutti i suoi solchi piangono,

39 åt eg hans grøda ubetalt, tok livet eg av eigarmannen:

se ne ho mangiato il frutto senza pagarla, se ho fatto sospirare chi la coltivava,

40 Lat då for kveite klunger gro, og ugras der eg sådde bygg!» Her endar Jobs tale.

che invece di grano mi nascano spine, invece d’orzo mi crescano zizzanie!” Qui finiscono i discorsi di Giobbe.