Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
nunc autem derident me iuniores tempore quorum non dignabar patres ponere cum canibus gregis mei
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
quorum virtus manuum erat mihi pro nihilo et vita ipsa putabantur indigni
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
egestate et fame steriles qui rodebant in solitudine squalentes calamitate et miseria
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
et mandebant herbas et arborum cortices et radix iuniperorum erat cibus eorum
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
qui de convallibus ista rapientes cum singula repperissent ad ea cum clamore currebant
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
in desertis habitabant torrentium et in cavernis terrae vel super glaream
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
qui inter huiuscemodi laetabantur et esse sub sentibus delicias conputabant
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
filii stultorum et ignobilium et in terra penitus non parentes
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
nunc in eorum canticum versus sum et factus sum eis proverbium
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
abominantur me et longe fugiunt a me et faciem meam conspuere non verentur
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
faretram enim suam aperuit et adflixit me et frenum posuit in os meum
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
ad dexteram orientis calamitatis meae ilico surrexerunt pedes meos subverterunt et oppresserunt quasi fluctibus semitis suis
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
dissipaverunt itinera mea insidiati sunt mihi et praevaluerunt et non fuit qui ferret auxilium
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
quasi rupto muro et aperta ianua inruerunt super me et ad meas miserias devoluti sunt
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
redactus sum in nihili abstulisti quasi ventus desiderium meum et velut nubes pertransiit salus mea
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
nunc autem in memet ipso marcescit anima mea et possident me dies adflictionis
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
nocte os meum perforatur doloribus et qui me comedunt non dormiunt
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
in multitudine eorum consumitur vestimentum meum et quasi capitio tunicae sic cinxerunt me
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
conparatus sum luto et adsimilatus favillae et cineri
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
clamo ad te et non exaudis me sto et non respicis me
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
mutatus es mihi in crudelem et in duritia manus tuae adversaris mihi
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
elevasti me et quasi super ventum ponens elisisti me valide
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
scio quia morti tradas me ubi constituta domus est omni viventi
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
verumtamen non ad consumptionem eorum emittis manum tuam et si corruerint ipse salvabis
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
flebam quondam super eum qui adflictus erat et conpatiebatur anima mea pauperi
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
expectabam bona et venerunt mihi mala praestolabar lucem et eruperunt tenebrae
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
interiora mea efferbuerunt absque ulla requie praevenerunt me dies adflictionis
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
maerens incedebam sine furore consurgens in turba clamavi
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
frater fui draconum et socius strutionum
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
cutis mea denigrata est super me et ossa mea aruerunt prae caumate
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
versa est in luctum cithara mea et organum meum in vocem flentium
