Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
Nunc autem derident me iuniores tempore, quorum non dignabar patres ponere cum canibus gregis mei:
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Quorum virtus manuum mihi erat pro nihilo, et vita ipsa putabantur indigni.
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
Egestate et fame steriles, qui rodebant in solitudine, squallentes calamitate, et miseria.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
Et mandebant herbas, et arborum cortices, et radix iuniperorum erat cibus eorum.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
Qui de convallibus ista rapientes, cum singula reperissent, ad ea cum clamore currebant.
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
In desertis habitabant torrentium, et in cavernis terræ, vel super glaream.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Qui inter huiuscemodi lætabantur, et esse sub sentibus delicias computabant.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
Filii stultorum et ignobilium, et in terra penitus non parentes.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
Nunc in eorum canticum versus sum, et factus sum eis in proverbium.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
Abominantur me, et longe fugiunt a me, et faciem meam conspuere non verentur.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
Pharetram enim suam aperuit, et afflixit me, et frenum posuit in os meum.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
Ad dexteram orientis calamitates meæ illico surrexerunt: pedes meos subverterunt, et oppresserunt quasi fluctibus semitis suis.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
Dissipaverunt itinera mea, insidiati sunt mihi, et prævaluerunt, et non fuit qui ferret auxilium.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
Quasi rupto muro, et aperta ianua, irruerunt super me, et ad meas miserias devoluti sunt.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Redactus sum in nihilum: abstulisti quasi ventus desiderium meum: et velut nubes pertransiit salus mea.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
Nunc autem in memetipso marcescit anima mea, et possident me dies afflictionis.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
Nocte os meum perforatur doloribus: et qui me comedunt, non dormiunt.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
In multitudine eorum consumitur vestimentum meum, et quasi capito tunicæ succinxerunt me.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
Comparatus sum luto, et assimilatus sum favillæ et cineri.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
Clamo ad te, et non exaudis me: sto, et non respicis me.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Mutatus es mihi in crudelem, et in duritia manus tuæ adversaris mihi.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Elevasti me, et quasi super ventum ponens elisisti me valide.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
Scio quia morti trades me, ubi constituta est domus omni viventi.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Verumtamen non ad consumptionem eorum emittis manum tuam: et si corruerint, ipse salvabis.
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Flebam quondam super eo, qui afflictus erat, et compatiebatur anima mea pauperi.
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
Expectabam bona, et venerunt mihi mala: præstolabar lucem, et eruperunt tenebræ.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
Interiora mea efferbuerunt absque ulla requie, prævenerunt me dies afflictionis.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
Mœrens incedebam, sine furore, consurgens, in turba clamabam.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
Frater fui draconum, et socius struthionum.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
Cutis mea denigrata est super me, et ossa mea aruerunt præ caumate.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
Versa est in luctum cithara mea, et organum meum in vocem flentium.
