< Jobs 30 >

1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
Mais maintenant ceux qui sont plus jeunes que moi, se moquent de moi; [ceux-là même] dont je n'aurais pas daigné mettre les pères avec les chiens de mon troupeau.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Et en effet, de quoi m'eût servi la force de leurs mains? la vieillesse était périe en eux.
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
De disette et de faim ils se tenaient à l'écart, fuyant dans les lieux arides, ténébreux, désolés, et déserts.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
Ils coupaient des herbes sauvages auprès des arbrisseaux, et la racine des genévriers pour se chauffer.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
Ils étaient chassés d'entre les hommes, et on criait après eux comme après un larron.
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
Ils habitaient dans les creux des torrents, dans les trous de la terre et des rochers.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Ils faisaient du bruit entre les arbrisseaux, et ils s'attroupaient entre les chardons.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
Ce sont des hommes de néant, et sans nom, qui ont été abaissés plus bas que la terre.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
Et maintenant je suis le sujet de leur chanson, et la matière de leur entretien.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
Ils m'ont en abomination; ils se tiennent loin de moi; et ils ne craignent pas de me cracher au visage.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
Parce que [Dieu] a détendu ma corde, et m'a affligé, ils ont secoué le frein devant moi.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
De jeunes gens, nouvellement nés, se placent à ma droite; ils poussent mes pieds, et je suis en butte à leur malice.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
Ils ruinent mon sentier, ils augmentent mon affliction, sans qu'ils aient besoin que personne les aide.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
Ils viennent [contre moi] comme par une brèche large, et ils se sont jetés [sur moi] à cause de ma désolation.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Les frayeurs se sont tournées vers moi, [et] comme un vent elles poursuivent mon âme; et ma délivrance s'est dissipée comme une nuée.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
C'est pourquoi maintenant mon âme se fond en moi; les jours d'affliction m'ont atteint.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
Il m'a percé de nuit les os, et mes artères n'ont point de relâche.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
Il a changé mon vêtement par la grandeur de sa force, et il me serre de près, comme fait l'ouverture de ma tunique.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
Il m'a jeté dans la boue, et je ressemble à la poussière et à la cendre.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
Je crie à toi, et tu ne m'exauces point; je me tiens debout, et tu ne [me] regardes point.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Tu es pour moi sans compassion, tu me traites en ennemi par la force de ta main.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Tu m'as élevé [comme] sur le vent, et tu m'y as fait monter comme sur un chariot, et puis tu fais fondre toute ma substance.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
Je sais donc que tu m'amèneras à la mort et dans la maison assignée à tous les vivants.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Mais il n'étendra pas sa main jusqu'au sépulcre. Quand il les aura tués, crieront-ils?
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Ne pleurais-je pas pour l'amour de celui qui passait de mauvais jours; et mon âme n'était-elle pas affligée à cause du pauvre?
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
Cependant lorsque j'attendais le bien, le mal m'est arrivé; et quand j'espérais la clarté, les ténèbres sont venues.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
Mes entrailles sont dans une grande agitation, et ne peuvent se calmer; les jours d'affliction m'ont prévenu.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
Je marche tout noirci, mais non pas du soleil; je me lève, je crie en pleine assemblée.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
Je suis devenu le frère des dragons, et le compagnon des hiboux.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
Ma peau est devenue noire sur moi, et mes os sont desséchés par l'ardeur [qui me consume].
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
C'est pourquoi ma harpe s'est changée en lamentations, et mes orgues en des sons lugubres.

< Jobs 30 >