< Jobs 30 >

1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
And now, laughed at me, Have the younger in days than I, Whose fathers I have loathed to set With the dogs of my flock.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Also — the power of their hands, why [is it] to me? On them hath old age perished.
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
With want and with famine gloomy, Those fleeing to a dry place, Formerly a desolation and waste,
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
Those cropping mallows near a shrub, And broom-roots [is] their food.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
From the midst they are cast out, (They shout against them as a thief),
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
In a frightful place of valleys to dwell, Holes of earth and clefts.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Among shrubs they do groan, Under nettles they are gathered together.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
Sons of folly — even sons without name, They have been smitten from the land.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
And now, their song I have been, And I am to them for a byword.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They have abominated me, They have kept far from me, And from before me have not spared to spit.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
Because His cord He loosed and afflicteth me, And the bridle from before me, They have cast away.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
On the right hand doth a brood arise, My feet they have cast away, And they raise up against me, Their paths of calamity.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They have broken down my path, By my calamity they profit, 'He hath no helper.'
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
As a wide breach they come, Under the desolation have rolled themselves.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
He hath turned against me terrors, It pursueth as the wind mine abundance, And as a thick cloud, Hath my safety passed away.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
And now, in me my soul poureth itself out, Seize me do days of affliction.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
At night my bone hath been pierced in me, And mine eyelids do not lie down.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
By the abundance of power, Is my clothing changed, As the mouth of my coat it doth gird me.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
Casting me into mire, And I am become like dust and ashes.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
I cry unto Thee, And Thou dost not answer me, I have stood, and Thou dost consider me.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Thou art turned to be fierce to me, With the strength of Thy hand, Thou oppressest me.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Thou dost lift me up, On the wind Thou dost cause me to ride, And Thou meltest — Thou levellest me.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
For I have known To death Thou dost bring me back, And [to] the house appointed for all living.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Surely not against the heap Doth He send forth the hand, Though in its ruin they have safety.
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Did not I weep for him whose day is hard? Grieved hath my soul for the needy.
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
When good I expected, then cometh evil, And I wait for light, and darkness cometh.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
My bowels have boiled, and have not ceased, Gone before me have days of affliction.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
Mourning I have gone without the sun, I have risen, in an assembly I cry.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
A brother I have been to dragons, And a companion to daughters of the ostrich.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
My skin hath been black upon me, And my bone hath burned from heat,
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
And my harp doth become mourning, And my organ the sound of weeping.

< Jobs 30 >