Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
And now - they have laughed on me [people] young more than me to days whom I rejected fathers their to put with [the] dogs of flock my.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Also [the] strength of hands their why? to me on them it had perished vigor.
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
In poverty and in hunger barren the [ones who] gnaw a dry region yesterday of ruin and desolation.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
Those [who] pluck off mallow on bush[es] and [the] root of broom plants [for] food their.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
From [the] community they are driven away people shout on them like thief.
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
On [the] slope of wadis to dwell holes of [the] ground and rocks.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Between bushes they bray under nettle[s] they are joined together.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
Sons of a fool also sons of not a name they have been scourged from the land.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
And now taunt song their I have become and I have become for them a word.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They abhor me they are distant from me and from face my not they have withheld spittle.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
For (string my *Q(K)*) he has loosened and he has afflicted me and [the] halter from before me they have sent away.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
On [the] right [side] a brood they arise feet my they have sent away and they have piled up on me [the] paths of disaster their.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They have torn down pathway my to destruction my they benefit not a helper [belongs] to them.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
Like a breach wide they come under devastation they have rolled themselves.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
It has been turned on me sudden terror it pursues like the wind dignity my and like a cloud it has passed away prosperity my.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
And now on me it pours itself out life my they seize me days of affliction.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
Night bones my he has pierced from on me and gnawing [pains] my not they rest!
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
With greatness of strength it disguises itself clothing my like [the] mouth of tunic my he girds about me.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
He has thrown me to the mud and I have become like like dust and ash[es].
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
I cry for help to you and not you answer me I have stood and you have considered carefully me.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
You change yourself into [one] cruel to me with [the] might of hand your you are hostile to me.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
You lift up me to [the] wind you make ride me and you dissolve me (success. *Q(K)*)
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
For I know death you will bring me and a house of appointed meeting for every living [thing].
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Surely not on a heap of ruins anyone stretches out a hand or in disaster his to them a cry for help.
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Not did I weep for [the] hard of day was it grieved? self my for the needy [person].
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
If good I waited for and it came evil and I waited for light and it came darkness.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
Inward parts my they have been made to boil and not they have been still they have confronted me days of affliction.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
Being dark I have gone about with not sun I have stood in the assembly I cry out for help.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
A brother I have become of jackals and a companion of daughters of an ostrich.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
Skin my it has become black from on me and bone my it has burned from heat.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
And it has become mourning harp my and flute my [the] sound of weepers.
