Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
But, now, they who are of fewer days than I, have poured derision upon me; whose fathers I refused—to set with the dogs of my flock.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Even the strength of their hands, wherefore was it mine? Upon them, vigour was lost;
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
In want and hunger, they were lean, —who used to gnaw the dry ground, a dark night of desolation!
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
Who used to pluck off the mallow by the bushes, with the root of the broom for their food;
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
Out of the midst, were they driven, men shouted after them, as after a thief;
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
In the fissures, of the ravines had they to dwell, in holes of dust and crags;
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Among the bushes, used they to shriek, Under the bramble, were they huddled together:
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
Sons of the base, yea sons of the nameless, they were scourged out of the land.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
But, now, their song, have I become, Yea I serve them for a byword;
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They abhor me—have put themselves far from me, and, from my face, have not withheld—spittle!
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
Because, my girdle, he had loosened and had humbled me, therefore, the bridle—in my presence, cast they off;
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
On my right hand, the young brood rose up, —My feet, they thrust aside, and cast up against me their earthworks of destruction;
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They brake up my path, —My engulfing ruin, they helped forward, unaided;
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
As through a wide breach, came they on, with a crashing noise, they rolled themselves along.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
There are turned upon me terrors, —Chased away as with a wind, is mine abundance, and, as a cloud, hath passed away my prosperity.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
Now, therefore, over myself, my soul poureth itself out, There seize me days of affliction:
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
Night, boreth, my bones, all over me, —and, my sinews, find no rest;
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
Most effectually, is my skin disfigured, —Like the collar of my tunic, it girdeth me about:
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
He hath cast me into the mire, and I have become like dust and ashes.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
I cry out for help unto thee, and thou dost not answer, I stand still, and thou dost gaze at me;
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Thou art turned to become a cruel one unto me, With the might of thy hand, thou assailest me;
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Thou liftest up me to the wind, thou carriest me away, and the storm maketh me faint;
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
For I know that, unto death, thou wilt bring me back, even unto the house of meeting for every one living.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Only, against a heap of ruins, will one not thrust a hand! Surely, when one is in calamity—for that very reason, is there an outcry for help.
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Verily I wept, for him whose lot was hard, Grieved was my soul, for the needy.
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
Surely, for good, I looked, but there came in evil, And I waited for light, but there came in darkness;
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
I boiled within me, and rested not, There confronted me—days of affliction;
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
In gloom, I walked along, without sun, I arose—in the convocation, I cried out for help;
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
A brother, became I to the brutes that howl, and a companion to the birds that screech:
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
My skin, turned black, and peeled off me, and, my bones, burned with heat:
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
Thus is attuned to mourning—my lyre, and my flute, to the noise of them who weep.
