Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
"But now those who are younger than I have me in derision, whose fathers I would have disdained to put with my sheep dogs.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Of what use is the strength of their hands to me, men in whom ripe age has perished?
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
They are gaunt from lack and famine. They gnaw the dry ground, in the gloom of waste and desolation.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
They pluck salt herbs by the bushes. The roots of the broom are their food.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
They are driven out from the midst of men. They cry after them as after a thief;
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
So that they dwell in frightful valleys, and in holes of the earth and of the rocks.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Among the bushes they bray; and under the nettles they are gathered together.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
They are children of fools, yes, children of base men. They were flogged out of the land.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
"Now I have become their song. Yes, I am a byword to them.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They abhor me, they keep their distance from me, and do not hesitate to spit in my face.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
For he has untied his cord, and afflicted me; and they have thrown off restraint before me.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
On my right hand rise the rabble. They thrust aside my feet, They cast up against me their ways of destruction.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They mar my path, They set forward my calamity, without anyone's help.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
As through a wide breach they come, in the midst of the ruin they roll themselves in.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Terrors have turned on me. They chase my honor as the wind. My welfare has passed away as a cloud.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
"Now my soul is poured out within me. Days of affliction have taken hold on me.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
In the night season my bones are pierced in me, and the pains that gnaw me take no rest.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
By great force is my garment disfigured. It binds me about as the collar of my coat.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
He has cast me into the mire. I have become like dust and ashes.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
I cry to you, and you do not answer me. I stand up, and you gaze at me.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
You have turned to be cruel to me. With the might of your hand you persecute me.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
You lift me up to the wind, and drive me with it. You dissolve me in the storm.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
For I know that you will bring me to death, To the house appointed for all living.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
"However doesn't one stretch out a hand in his fall? Or in his calamity therefore cry for help?
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Did I not weep for him who was in trouble? Wasn't my soul grieved for the needy?
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
When I looked for good, then evil came; When I waited for light, there came darkness.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
My heart is troubled, and doesn't rest. Days of affliction have come on me.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
I go mourning without the sun. I stand up in the assembly, and cry for help.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
I am a brother to jackals, and a companion to ostriches.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
My skin grows black and peels from me. My bones are burned with heat.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
Therefore my harp has turned to mourning, and my pipe into the voice of those who weep.
