Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
Bvt now they that are yonger then I, mocke me: yea, they whose fathers I haue refused to set with the dogges of my flockes.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
For whereto shoulde the strength of their handes haue serued mee, seeing age perished in them?
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
For pouertie and famine they were solitary, fleeing into the wildernes, which is darke, desolate and waste.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
They cut vp nettels by the bushes, and the iuniper rootes was their meate.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
They were chased forth from among men: they shouted at them, as at a theefe.
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
Therfore they dwelt in the clefts of riuers, in the holes of the earth and rockes.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
They roared among the bushes, and vnder the thistles they gathered themselues.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
They were the children of fooles and the children of villaines, which were more vile then the earth.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
And now am I their song, and I am their talke.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They abhorre me, and flee farre from mee, and spare not to spit in my face.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
Because that God hath loosed my corde and humbled mee, they haue loosed the bridle before me.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
The youth rise vp at my right hand: they haue pusht my feete, and haue trode on me as on the paths of their destruction.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They haue destroyed my paths: they tooke pleasure at my calamitie, they had none helpe.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
They came as a great breach of waters, and vnder this calamitie they come on heapes.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Feare is turned vpon mee: and they pursue my soule as the winde, and mine health passeth away as a cloude.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
Therefore my soule is nowe powred out vpon me, and the dayes of affliction haue taken holde on me.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
It pearceth my bones in the night, and my sinewes take no rest.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
For the great vehemencie is my garment changed, which compasseth me about as the colar of my coate.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
He hath cast me into the myre, and I am become like ashes and dust.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
Whe I cry vnto thee, thou doest not heare me, neither regardest me, when I stand vp.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Thou turnest thy selfe cruelly against me, and art enemie vnto mee with the strength of thine hand.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Thou takest me vp and causest mee to ride vpon the winde, and makest my strength to faile.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
Surely I knowe that thou wilt bring mee to death, and to the house appoynted for all the liuing.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Doubtles none can stretch his hand vnto the graue, though they cry in his destruction.
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Did not I weepe with him that was in trouble? was not my soule in heauinesse for the poore?
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
Yet when I looked for good, euill came vnto me: and when I waited for light, there came darkenesse.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
My bowels did boyle without rest: for the dayes of affliction are come vpon me.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
I went mourning without sunne: I stood vp in the congregation and cryed.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
I am a brother to the dragons, and a companion to the ostriches.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
My skinne is blacke vpon me, and my bones are burnt with heate.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
Therefore mine harpe is turned to mourning, and mine organs into the voyce of them that weepe.
