Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
But now people much younger than me laugh at me; people whose fathers I would not put to work with my sheepdogs.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
They are too weak to be any use to me; they're all worn-out.
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
Thin through hunger and want, they try to eat the dry ground in the dark, desolate wilderness.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
There they pick desert herbs and the leaves of bushes, and eat the roots of broom trees.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
They were driven out of the community.
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
People shouted after them as if they were thieves. They have to live in dangerous ravines, in caves and among the rocks.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
They shout out like animals among the bushes; they huddle together in the weeds for shelter.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
They are foolish, nameless people that have been driven from the land.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
Yet now they mock me in their songs; I have become a joke to them!
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They despise and shun me; they don't hesitate to spit in my face.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
God has made my bowstring loose and humbled me.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
The rabble rise up against me, they send me running; like a city under siege they devise ways to destroy me.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They cut off my way of escape; they bring about my downfall and do this without anyone's help.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
They come in through a wide breach; they rush in as the wall comes tumbling down.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Terrors overcome me; my honor is blown away by the wind; my salvation vanishes like a cloud.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
And now my life is ebbing away; every day despair grips me.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
At night my bones are in agony; the pain gnaws at me and never stops.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
God grabs me roughly by my clothes; he pulls me by the collar of my shirt.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
He has thrown me in the mud; he has humbled me like dust and ashes.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
God, I cry to you but you don't answer; I stand before you, but you don't even notice me.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
You have turned cruel to me; you use your power to make me suffer.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
You pick me up and blow me along in the wind; tossing me about in the whirlwind.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
I know you're taking me to my death, to the place where all the living go.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Who would want to kick a man when he is down, when they cry for help in their time of trouble?
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Didn't I weep for those having hard times? Didn't I grieve at what the poor suffered?
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
But when I looked for good, only evil came, and when I waited for the light, all that came was darkness.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
Inside I am in turmoil, it never stops; I face days of despair.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
I am so depressed; seeing the sun doesn't help. I stand up in the assembly and cry for help.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
I am like a brother to the jackals, a companion to owls.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
My skin turns black on me; and my bones burn within me.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
My lyre only plays sad songs, and my pipe is the voice of those who weep.
