Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
But now they that are younger than I have me in derision, whose fathers I would have disdained to set with the dogs of my flock.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Yea, whereto [should] the strength of their hands [profit] me, [men] in whom vigour hath perished?
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
Withered up through want and hunger, they flee into waste places long since desolate and desert:
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
They gather the salt-wort among the bushes, and the roots of the broom for their food.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
They are driven forth from among [men] — they cry after them as after a thief —
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
To dwell in gloomy gorges, in caves of the earth and the rocks:
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
They bray among the bushes; under the brambles they are gathered together:
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
Sons of fools, and sons of nameless sires, they are driven out of the land.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
And now I am their song, yea, I am their byword.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They abhor me, they stand aloof from me, yea, they spare not to spit in my face.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
For he hath loosed my cord and afflicted me; so they cast off the bridle before me.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
At [my] right hand rise the young brood; they push away my feet, and raise up against me their pernicious ways;
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They mar my path, they set forward my calamity, without any to help them;
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
They come in as through a wide breach: amid the confusion they roll themselves onward.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Terrors are turned against me; they pursue mine honour as the wind; and my welfare is passed away like a cloud.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
And now my soul is poured out in me; days of affliction have taken hold upon me.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
The night pierceth through my bones [and detacheth them] from me, and my gnawing pains take no rest:
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
By their great force they have become my raiment; they bind me about as the collar of my coat.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
He hath cast me into the mire, and I have become like dust and ashes.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
I cry unto thee, and thou answerest me not; I stand up, and thou lookest at me.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Thou art changed to a cruel one to me; with the strength of thy hand thou pursuest me.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Thou liftest me up to the wind; thou causest me to be borne away, and dissolvest my substance.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
For I know that thou wilt bring me to death, and into the house of assemblage for all living.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
Indeed, no prayer [availeth] when he stretcheth out [his] hand: though they cry when he destroyeth.
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Did not I weep for him whose days were hard? was not my soul grieved for the needy?
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
For I expected good, and there came evil; and I waited for light, but there came darkness.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
My bowels well up, and rest not; days of affliction have confronted me.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
I go about blackened, but not by the sun; I stand up, I cry in the congregation.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
I am become a brother to jackals, and a companion of ostriches.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
My skin is become black [and falleth] off me, and my bones are parched with heat.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
My harp also is [turned] to mourning, and my pipe into the voice of weepers.
