Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
But now those who are younger than I have me in derision, whose fathers I disdained to set with the dogs of my flock.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Yea, the strength of their hands, to what should it profit me? Men in whom ripe age is perished.
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
They are gaunt with want and famine. They gnaw the dry ground in the gloom of waste and desolation.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
They pluck mallows by the bushes, and the roots of the juniper are their food.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
They are driven forth from the midst of men. They cry out after them as after a thief,
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
so that they dwell in frightful valleys, in holes of the earth and of the rocks.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Among the bushes they bray, under the nettles they are gathered together.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
They are sons of fools, yea, sons of base men. They were scourged out of the land.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
And now I have become their song, Yea, I am a byword to them.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
They abhor me. They stand aloof from me, and do not spare to spit in my face.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
For he has loosed his cord, and afflicted me. And they have cast off the bridle before me.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
Upon my right hand rise the rabble. They thrust aside my feet, and they cast up against me their ways of destruction.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
They mar my path. They set forward my calamity, even men who have no helper.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
As through a wide breach they come. In the midst of the ruin they roll themselves upon me.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Terrors are turned upon me. They chase my honor as the wind, and my welfare is passed away as a cloud.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
And now my soul is poured out within me. Days of affliction have taken hold upon me.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
In the night season my bones are pierced in me, and the pains that gnaw me take no rest.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
By the great force my garment is disfigured. It binds me about as the collar of my coat.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
He has cast me into the mire, and I have become like dust and ashes.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
I cry to thee, and thou do not answer me. I stand up, and thou gaze at me.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Thou have turned to be cruel to me. With the might of thy hand thou persecute me.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Thou lift me up to the wind. Thou cause me to ride upon it, and thou disintegrate me in the storm.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
For I know that thou will bring me to death, and to the house appointed for all living.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
However does not a man stretch out the hand in his fall? Or in his calamity therefore cry for help?
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Did I not weep for him who was in trouble? Was not my soul grieved for the needy?
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
When I looked for good, then evil came. And when I waited for light, there came darkness.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
My heart is troubled, and does not rest. Days of affliction have come upon me.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
I go mourning without the sun. I stand up in the assembly, and cry for help.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
I am a brother to jackals, and a companion to ostriches.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
My skin is black, and falls from me. And my bones are burned with heat.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
Therefore my harp has turned to mourning, and my pipe into the voice of those who weep.
