Jobs 30
1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
Tedae a kum la kai lakah aka noe long khaw kai taengah luem uh coeng. Te rhoek kah a napa pataeng ka boiva kah ui taengah khueh ham ka hnawt lah mako.
2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
Amih kut dongkah thadueng khaw kai taengah metlam a om? Amih te a hminkhah lamni a paltham.
3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
Vaitahnah neh khokha rhamling lamkah pumhong loh hlaem vaengah khohaeng neh imrhong kah rhamrhae te a cilh.
4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
Tangpuem dongkah baekkoi te a hlaek uh tih a buh la hlingcet yung a khueh.
5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
A nam lamloh a haek uh tih amih taengah hlanghuen bangla a o uh.
6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
Soklong cakhom kah laipi neh thaelsawk khui ah kho a sak.
7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
Tangpuem khuiah pang uh tih lota hmuiah poem uh.
8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
Aka ang ca rhoek neh ming mueh ca rhoek ni khohmuen lamloh a hawt uh.
9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
Te dongah amih kah rhotoeng la ka om coeng tih amih taengah ol la ka om.
10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
Kai aka tuei rhoek tah kai lamloh lakhla uh tih ka mikhmuh ah timtui khaw tuem uh pawh.
11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
A lirhui lakah ka lirhui he pawl coeng. Te dongah kai he m'phaep tih ka mikhmuh ah kamrhui han tueih uh.
12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
Ka bantang kah hlangyoe loh tlai ka kho a kalh. Amih kah rhainah caehlong te kai taengah a picai uh.
13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
Ka talnah khuiah ka hawn a mak uh tih, amih aka bom pawt khaw hoeikhang uh.
14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
A puut aka len bangla ael uh tih a khohli rhamrhael hmuiah paluet uh.
15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
Kai soah mueirhih pai tih khohli bangla ka moeihoeihnah a hloem vaengah kai kah khangnah te khomai bangla a yah.
16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
Kai lamloh ka hinglu a kingling coeng tih phacip phabaem khohnin loh kai n'tuuk.
17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
Khoyin ah ka rhuh te ka pum dong lamloh a cueh. Kai aka thuek he a dim moenih.
18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
Thadueng cungkuem dongah ka pueinak a phuelhthaih tih ka angkidung te rhawnmoep bangla ka vah.
19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
Kai he dikpo khuila n'dong tih laipi neh hmaiphu bangla n'thuidoek.
20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
Na taengah bomnah kam bih dae kai nan doo moenih. Ka pai akhaw kai he nan yakming moenih.
21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
Kai soah a muen la na poeh tih na ban thaa neh kai nan konaeh thil.
22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
Kai he khohli dongah nan phueih. Kai nan ngol thil vaengah kai nan paci sak tih lungming cueihnah a yawn.
23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
Mulhing boeih kah tingtunnah im la dueknah neh kai nan mael sak ham khaw ka ming.
24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
A yoethaenah khuiah bombihnah a yaak vaengah kut aka thueng he lairhok dongah a om moenih.
25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
Khohnin a mangkhak dongah ka rhap tih khodaeng dongah ka hinglu a omdam moenih.
26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
A then ka lamtawn vaengah boethae ha pawk. Vangnah te ka ngaiuep vaengah a hmuep ha pai.
27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
Ka bung he tlawk tih a kuemsuem moenih. Kai he phacip phabaem khohnin loh n'doe.
28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
Khomik a tal dongah maelhmai a hmuep la ka cet. Hlangping neh ka pai tih ka pang.
29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
Pongui kah a manuca neh tuirhuk vanu kah a hui la ka om.
30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
Ka vin khaw kamah dong lamloh mu tih ka rhuh khaw kholing neh tlum coeng.
31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
Ka rhotoeng te nguekcoinah la, ka phavi rhah ol la poeh.
