Jobs 30

1 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

Toe vaihi loe kai pongah saning kanawk kaminawk mah ang pahnui o thuih, nihcae ampanawk loe ka panuet moe, tuutoep uinawk hoi nawnto suek han mataeng doeh ka koeh ai.

2 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

Ue, nihcae ban thacakhaih loe kai han tidoeh avanghaih om ai, nihcae thacakhaih loe anghmat boih boeh.

3 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

Nihcae loe zok amthlam o pongah, minawk hoi angkom o ai; kami om ai angqai krang praezaek ah ni amhet o.

4 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

Kapring thungah phrohnawk to a aah o moe, caak hanah imphok kung tangzun to takaeh o.

5 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

Nihcae loe kaminawk ohhaih ahmuen hoiah haek o moe, (kamqu hangh thuih baktih hangh o thuih; )

6 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

tahawt thung ih cathaeng khaw thungah oh o moe, longkhaw thung hoi lungsong khaw thungah a oh o.

7 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

Kapring thungah hrang baktiah hangh o moe, soekhring thungah nawnto amkhueng o.

8 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

Nihcae loe kamthu caa ah oh o, ue, khosak kasae kaminawk ih caa ah oh o moe, prae thung hoi haek ih kaminawk ah oh o.

9 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

Vaihi loe nihcae mah laa ang sak o thuih; ue, nihcae mah kasae thuih ih kami ah ka oh boeh.

10 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

Nihcae mah ang panuet o moe, kangthla ah ang oh o taak; ka mikhmai tamtui hoi pathoih hanah tongaah o ai.

11 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

Sithaw mah kalii hoiah ang kah moe, ang pacaekthlaek pongah, ka hmaa ah angsumhaih tawn o ai boeh.

12 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

Ka bantang bangah thendoengnawk angthawk o moe, ka khok hae ang cawh o; kai amrohaih loklam to a sak o.

13 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

Ka loklam to phraek o moe, kai amtimh hanah azom o; nihcae bomhkung mi doeh om ai.

14 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

Nihcae loe kalen pui akhaw thungah kakun tui baktiah, kai amrosak hanah tha hoi kai khaeah ang cawnh o.

15 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

Zitthok hmuennawk to ka nuiah phak moe, takhi song baktiah ka hinghaih hnukah patom o; ka tawnh ih hmuenmae loe tamai baktiah anghmat boeh.

16 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

Vaihi ka palungthin koih boeh moe, patangkhanghaih aninawk mah ang naeh boeh.

17 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

Aqum mah ka huh hae thunh moe, thaqui kana ka pauep thai ai boeh.

18 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

Ka nathaih nung parai pongah, kaimah ih khubuen mah zaeng ih baktih toengah, ang zaeng caeng.

19 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

Anih mah tangnong thungah ang nuih, kai loe maiphu hoi tavai baktiah ni ka oh sut boeh.

20 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

Ka Angraeng Nang khaeah ka qah, toe nang pathim ai; kang doet tahang, toe tiah doeh nang sah ai.

21 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

Ka nuiah tahmenhaih na tawn ai; thacakhaih na ban hoiah nang pacaekthlaek.

22 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

Kai hae nang toengh tahang moe, takhi to nang thuengsak pongah, ka takpum hae nam rosak ving boeh.

23 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

Kahing kaminawk boih hanah na sak pae ih im hoi duekhaih thungah, nang caeh haih tih, tiah ka panoek.

24 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

Sithaw mah amrohaih phaksak hanah ban phok naah, nihcae mah tahmenhaih hni o langla cadoeh, atho om ai boeh.

25 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

Raihaih tongh kami to ka qah haih ai maw? Amtang kami palung ka sae haih ai maw?

26 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

Kahoih hmuen ka zing naah, kasae hmuen to angzoh; aanghaih ka zing naah, vinghaih to angzoh.

27 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

Kai ih pathin loe bet moe, anghakhaih om ai; patangkhanghaih aninawk loe kai tongh hanah angzoh o.

28 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

Niduem naah palungsethaih hoiah ka oh; kaminawk amkhuenghaih ahmuen ah kang doet moe, ka hang.

29 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

Kai loe pahui puinawk ih nawkamya ah ka oh moe, bukbuhnawk ih ampui ah ka oh.

30 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

Ka nganhin loe amnum moe, ka huhnawk doeh kabae thuih pa ai boeh.

31 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

Kai ih katoeng loe palungsethaih ah angcoeng boeh, kai ih tamoi doeh qahhaih lok ah ni angcoeng ving boeh.