Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
After thus he opened Job mouth his and he cursed day his.
2 Job tok til ords og sagde:
And he answered Job and he said.
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
Let it perish [the] day [which] I was born on it and the night [which] it said he has been conceived a man.
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
The day that let it be darkness may not he care for it God above and may not it shine forth on it daylight.
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
Let them reclaim it darkness and deep darkness let it settle down over it cloud let them terrify it [the] darkness of day.
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
The night that let it take it darkness may not it rejoice among [the] days of [the] year in [the] number of [the] months may not it come.
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
There! the night that let it be barren may not it come a cry of joy in it.
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
Let them curse it cursers of a day the [ones] ready to rouse Leviathan.
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
Let them grow dark [the] stars of twilight its let it wait for light and not and may not it look on [the] eyelids of dawn.
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
For not it shut [the] doors of womb my and it hid trouble from eyes my.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
Why? not from [the] womb did I die from [the] belly I came forth and I may expire?
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why? did they receive me knees and why? breasts that I will suckle.
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For now I lay down and I may be at peace I slept then - it is at rest to me.
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
With kings and counselors of [the] earth the [ones who] rebuilt ruins for themselves.
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
Or with princes [whom] gold [belonged] to them those [who] filled houses their silver.
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
Or like a miscarriage hidden not was I? like children [who] not they have seen light.
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
There wicked [people] they cease turmoil and there they rest weary [ones] of strength.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
Together prisoners they are at ease not they hear [the] voice of a taskmaster.
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
Small and great [is] there he and a slave [is] free from master his.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
Why? does someone give to a sufferer light and life to [people] bitter of soul.
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
Those [who] long for death and there not [is] it and they dug for it more than hidden treasures.
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
The joyful [people] to rejoicing they exult if they find [the] grave.
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
To a man whom way his it is hidden and he has made inaccessible God behind him.
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
If before food my groaning my it comes and they poured forth like water cries of distress my.
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
For a fear I feared and it came to me and [that] which I dreaded it came to me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
Not I am at ease - and not I am at peace and not I am at rest and it has come turmoil.
