Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
At length Job opened his mouth, and cursed the day of his birth.
2 Job tok til ords og sagde:
And Job spake and said:
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
Perish the day in which I was born, and the night which said, “A man-child is conceived!”
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
Let that day be darkness; Let not God seek it from above; Yea, let not the light shine upon it!
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
Let darkness and the shadow of death redeem it; Let a cloud dwell upon it; Let whatever darkeneth the day terrify it!
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
As for that night, let darkness seize upon it; Let it not rejoice among the days of the year; Let it not come into the number of the months!
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
O let that night be unfruitful! Let there be in it no voice of joy;
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
Let them that curse the day curse it, Who are skilful to stir up the leviathan!
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
Let the stars of its twilight be darkened; Let it long for light, and have none; Neither let it see the eyelashes of the morning!
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
Because it shut not up the doors of my mother's womb, And hid not trouble from mine eyes.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
Why died I not at my birth? Why did I not expire when I came forth from the womb?
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why did the knees receive me, And why the breasts, that I might suck?
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For now should I lie down and be quiet; I should sleep; then should I be at rest,
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
With kings and counsellors of the earth, Who built up for themselves—ruins!
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
Or with princes that had gold, And filled their houses with silver;
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
Or, as a hidden untimely birth, I had perished; As infants which never saw the light.
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
There the wicked cease from troubling; There the weary are at rest.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
There the prisoners rest together; They hear not the voice of the oppressor.
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
The small and the great are there, And the servant is free from his master.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
Why giveth He light to him that is in misery, And life to the bitter in soul,
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
Who long for death, and it cometh not, And dig for it more than for hid treasures;
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
Who rejoice exceedingly, Yea, exult, when they can find a grave?
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
Why is light given to a man from whom the way is hid, And whom God hath hedged in?
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
For my sighing cometh before I eat, And my groans are poured out like water.
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
For that which I dread overtaketh me; That at which I shudder cometh upon me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
I have no peace, nor quiet, nor respite: Misery cometh upon me continually.
