Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
After this Job has opened his mouth, and reviles his day.
2 Job tok til ords og sagde:
And Job answers and says:
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
“Let the day perish in which I am born, And the night that has said: A man-child has been conceived.
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
That day—let it be darkness, Do not let God require it from above, Nor let light shine on it.
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
Let darkness and death-shade redeem it, Let a cloud dwell on it, Let them terrify it as the most bitter of days.
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
That night—let thick darkness take it, Let it not be united to days of the year, Let it not come into the number of months.
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
Behold! That night—let it be barren, Let no singing come into it.
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
Let the cursers of day mark it, Who are ready to wake up Leviathan.
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
Let the stars of its twilight be dark, Let it wait for light, and there is none, And let it not look on the eyelids of the dawn.
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
Because it has not shut the doors Of the womb that was mine! And hide misery from my eyes.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
Why do I not die from the womb? I have come forth from the belly and gasp!
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why have knees been before me? And what [are] breasts, that I suck?
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For now, I have lain down, and am quiet, I have slept—then there is rest to me,
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
With kings and counselors of earth, These building ruins for themselves.
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
Or with princes—they have gold, They are filling their houses [with] silver.
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
(Or I am not as a hidden abortion, As infants—they have not seen light.)
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
There the wicked have ceased troubling, And there the wearied rest in power.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
Together prisoners have been at ease, They have not heard the voice of an exactor,
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
Small and great [are] the same there. And a servant [is] free from his lord.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
Why does He give light to the miserable, and life to the bitter soul?
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
Who are waiting for death, and it is not, And they seek it above hid treasures.
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
Who are glad—to joy, They rejoice when they find a grave.
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
To a man whose way has been hidden, And whom God shuts up?
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
For before my food, my sighing comes, And my roarings [are] poured out as waters.
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
For I feared a fear and it meets me, And what I was afraid of comes to me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
I was not safe—nor was I quiet—Nor was I at rest—and trouble comes!”
