Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
After this opened Job his mouth, and cursed his day.
2 Job tok til ords og sagde:
And Job spoke, and said:
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
Let the day perish wherein I was born, and the night wherein it was said: 'A man-child is brought forth.'
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
Let that day be darkness; let not God inquire after it from above, neither let the light shine upon it.
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
Let darkness and the shadow of death claim it for their own; let a cloud dwell upon it; let all that maketh black the day terrify it.
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
As for that night, let thick darkness seize upon it; let it not rejoice among the days of the year; let it not come into the number of the months.
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
Lo, let that night be desolate; let no joyful voice come therein.
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
Let them curse it that curse the day, who are ready to rouse up leviathan.
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
Let the stars of the twilight thereof be dark; let it look for light, but have none; neither let it behold the eyelids of the morning;
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
Because it shut not up the doors of my mother's womb, nor hid trouble from mine eyes.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
Why died I not from the womb? Why did I not perish at birth?
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why did the knees receive me? And wherefore the breasts, that I should suck?
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For now should I have lain still and been quiet; I should have slept; then had I been at rest —
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
With kings and counsellors of the earth, who built up waste places for themselves;
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
Or with princes that had gold, who filled their houses with silver;
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
Or as a hidden untimely birth I had not been; as infants that never saw light.
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
There the wicked cease from troubling; and there the weary are at rest.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
There the prisoners are at ease together; they hear not the voice of the taskmaster.
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
The small and great are there alike; and the servant is free from his master.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
Wherewith is light given to him that is in misery, and life unto the bitter in soul —
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
Who long for death, but it cometh not; and dig for it more than for hid treasures;
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
Who rejoice unto exultation, and are glad, when they can find the grave? —
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
To a man whose way is hid, and whom God hath hedged in?
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
For my sighing cometh instead of my food, and my roarings are poured out like water.
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
For the thing which I did fear is come upon me, and that which I was afraid of hath overtaken me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
I was not at ease, neither was I quiet, neither had I rest; but trouble came.
