Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
Afterward Iob opened his mouth, and cursed his day.
2 Job tok til ords og sagde:
And Iob cryed out, and sayd,
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
Let the day perish, wherein I was borne, and the night when it was sayde, There is a man childe conceiued.
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
Let that day bee darkenesse, let not God regarde it from aboue, neyther let the light shine vpon it,
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
But let darkenesse, and the shadowe of death staine it: let the cloude remayne vpon it, and let them make it fearefull as a bitter day.
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
Let darkenesse possesse that night, let it not be ioyned vnto the dayes of the yeere, nor let it come into the count of the moneths.
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
Yea, desolate be that night, and let no ioy be in it.
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
Let them that curse the day, (being readie to renue their mourning) curse it.
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
Let the starres of that twilight be dimme through darkenesse of it: let it looke for light, but haue none: neither let it see the dawning of the day,
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
Because it shut not vp the dores of my mothers wombe: nor hid sorowe from mine eyes.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
Why died I not in the birth? or why dyed I not, when I came out of the wombe?
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why did the knees preuent me? and why did I sucke the breasts?
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For so shoulde I now haue lyen and bene quiet, I should haue slept then, and bene at rest,
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
With the Kings and counselers of the earth, which haue buylded themselues desolate places:
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
Or with the princes that had golde, and haue filled their houses with siluer.
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
Or why was I not hid, as an vntimely birth, either as infants, which haue not seene the light?
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
The wicked haue there ceased from their tyrannie, and there they that laboured valiantly, are at rest.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
The prisoners rest together, and heare not the voyce of the oppressour.
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
There are small and great, and the seruant is free from his master.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
Wherefore is the light giuen to him that is in miserie? and life vnto them that haue heauie hearts?
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
Which long for death, and if it come not, they would euen search it more then treasures:
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
Which ioy for gladnes, and reioyce, when they can finde the graue.
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
Why is the light giuen to the man whose way is hid, and whom God hath hedged in?
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
For my sighing commeth before I eate, and my roarings are powred out like the water.
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
For the thing I feared, is come vpon me, and the thing that I was afraid of, is come vnto me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
I had no peace, neither had I quietnesse, neither had I rest, yet trouble is come.
