Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
After this, Job opened his mouth and cursed his day,
2 Job tok til ords og sagde:
and this is what he said:
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
May the day perish on which I was born, and the night, in which it was said, “A man has been conceived.”
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
May that day be turned into darkness, may God not seek it from above, and may light not illuminate it.
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
Let darkness and the shadow of death obscure it, let a fog overtake it, and let it be enveloped in bitterness.
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
Let a whirlwind of darkness take hold of that night, let it not be counted in the days of the year, nor numbered in the months.
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
May that night be alone and unworthy of praise.
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
May they curse it, who curse the day, who are prepared to awaken a leviathan.
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
Let the stars be concealed with its darkness. Let it expect light, and not see it, nor the rising of the dawn in the East.
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
For it did not close the doors of the womb that bore me, nor take away evils from my eyes.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
Why did I not die in the womb? Having left the womb, why did I not immediately perish?
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why was I received upon the knees? Why was I suckled at the breasts?
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For by now, I should have been sleeping silently, and taking rest in my sleep
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
with the kings and consuls of the earth, who build themselves solitudes,
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
either with princes, who possess gold and fill their houses with silver,
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
or, like a hidden miscarriage, I should not have continued, just like those who, being conceived, have not seen the light.
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
There the impious cease from rebellion, and there the wearied in strength take rest.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
And at such times, having been bound together without difficulty, they have not heard the voice of the bailiff.
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
The small and great are there, and the servant is free from his master.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
Why is light given to the miserable, and life to those who are in bitterness of soul,
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
who expect death, and it does not arrive, like those who dig for treasure
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
and who rejoice greatly when they have found the grave,
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
to a man whose way is hidden and whom God has surrounded with darkness?
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
Before I eat, I sigh; and like overflowing waters, so is my howl,
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
for the terror that I feared has happened to me, and so has the dread befallen me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
Have I not remained hidden? Have I not kept silence? Have I not remained calm? Yet indignation has overcome me.
