Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
After this, Job opened his mouth and cursed the day of his birth.
2 Job tok til ords og sagde:
And this is what he said:
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
“May the day of my birth perish, and the night it was said, ‘A boy is conceived.’
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
If only that day had turned to darkness! May God above disregard it; may no light shine upon it.
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
May darkness and gloom reclaim it, and a cloud settle over it; may the blackness of the day overwhelm it.
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
If only darkness had taken that night away! May it not appear among the days of the year; may it never be entered in any of the months.
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
Behold, may that night be barren; may no joyful voice come into it.
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
May it be cursed by those who curse the day — those prepared to rouse Leviathan.
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
May its morning stars grow dark; may it wait in vain for daylight; may it not see the breaking of dawn.
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
For that night did not shut the doors of the womb to hide the sorrow from my eyes.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
Why did I not perish at birth; why did I not die as I came from the womb?
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why were there knees to receive me, and breasts that I should be nursed?
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For now I would be lying down in peace; I would be asleep and at rest
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
with kings and counselors of the earth, who built for themselves cities now in ruins,
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
or with princes who had gold, who filled their houses with silver.
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
Or why was I not hidden like a stillborn child, like an infant who never sees daylight?
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
There the wicked cease from raging, and there the weary find rest.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
The captives enjoy their ease; they do not hear the voice of the oppressor.
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
Both small and great are there, and the slave is freed from his master.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
Why is light given to the miserable, and life to the bitter of soul,
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
who long for death that does not come, and search for it like hidden treasure,
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
who rejoice and greatly exult when they can find the grave?
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
Why is life given to a man whose way is hidden, whom God has hedged in?
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
I sigh when food is put before me, and my groans pour out like water.
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
For the thing I feared has overtaken me, and what I dreaded has befallen me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
I am not at ease or quiet; I have no rest, for trouble has come.”
