Jobs 3
1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
After this Job opened his mouth, and cursed the day of his birth.
2 Job tok til ords og sagde:
Job answered:
3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
“Let the day perish in which I was born, the night which said, ‘There is a boy conceived.’
4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
Let that day be darkness. Do not let God from above seek for it, neither let the light shine on it.
5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
Let darkness and the shadow of death claim it for their own. Let a cloud dwell on it. Let all that makes the day black terrify it.
6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
As for that night, let thick darkness seize on it. Let it not rejoice among the days of the year. Let it not come into the number of the months.
7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
Behold, let that night be barren. Let no joyful voice come therein.
8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
Let them curse it who curse the day, who are ready to rouse up leviathan.
9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
Let the stars of its twilight be dark. Let it look for light, but have none, neither let it see the eyelids of the morning,
10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
because it did not shut up the doors of my mother’s womb, nor did it hide trouble from my eyes.
11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
“Why did not I die from the womb? Why did not I give up the spirit when my mother bore me?
12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
Why did the knees receive me? Or why the breast, that I should nurse?
13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
For now I should have lain down and been quiet. I should have slept, then I would have been at rest,
14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
with kings and counselors of the earth, who built up waste places for themselves;
15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
or with princes who had gold, who filled their houses with silver;
16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
or as a hidden untimely birth I had not been, as infants who never saw light.
17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
There the wicked cease from troubling. There the weary are at rest.
18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
There the prisoners are at ease together. They do not hear the voice of the taskmaster.
19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
The small and the great are there. The servant is free from his master.
20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
“Why is light given to him who is in misery, life to the bitter in soul,
21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
who long for death, but it does not come; and dig for it more than for hidden treasures,
22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
who rejoice exceedingly, and are glad, when they can find the grave?
23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
Why is light given to a man whose way is hidden, whom God has hedged in?
24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
For my sighing comes before I eat. My groanings are poured out like water.
25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
For the thing which I fear comes on me, that which I am afraid of comes to me.
26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
I am not at ease, neither am I quiet, neither do I have rest; but trouble comes.”
