< Jobs 29 >

1 Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
Y tornó Job a tomar su parábola, y dijo:
2 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
¡Quién me tornase como en los meses pasados, como en los días cuando Dios me guardaba!
3 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
Cuando hacía resplandecer su candela sobre mi cabeza, a la luz de la cual yo caminaba en la oscuridad.
4 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
Como fui en los días de mi mocedad, cuando Dios era familiar en mi tienda;
5 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
Cuando aun el Omnipotente estaba conmigo, y mis mozos al derredor de mí;
6 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
Cuando yo lavaba mis caminos con manteca, y la piedra me derramaba ríos de aceite;
7 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
Cuando salía a la puerta a juicio, y en la plaza hacía aparejar mi silla:
8 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
Los mozos me veían, y se escondían, y los viejos se levantaban, y estaban en pie.
9 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
Los príncipes detenían sus palabras, y ponían la mano sobre su boca.
10 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
La voz de los principales se ocultaba, y su lengua se pegaba a su paladar.
11 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
Cuando los oídos que me oían, me llamaban bienaventurado, y los ojos que me veían, me daban testimonio;
12 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
Porque libraba al pobre que gritaba, y al huérfano que carecía de ayudador.
13 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
La bendición del que se iba a perder venía sobre mí, y al corazón de la viuda hacía cantar de alegría.
14 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
Vestíame de justicia, y ella me vestía como un manto, y mí toca era juicio.
15 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
Yo era ojos al ciego, y pies al cojo.
16 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
A los menesterosos era padre, y de la causa que no entendía, me informaba con diligencia.
17 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
Y quebraba los colmillos del inicuo; y de sus dientes hacía soltar la presa.
18 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
Y decía: En mi nido moriré, y como arena multiplicaré días.
19 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
Mi raíz está abierta junto a las aguas, y en mis ramas permanecerá rocío.
20 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
Mi honra se renueva conmigo, y mi arco se renueva en mi mano.
21 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
Oíanme y esperaban, y callaban a mi consejo.
22 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
Tras mi palabra no replicaban: mas mi razón destilaba sobre ellos.
23 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
Y esperábanme como a la lluvia, y abrían su boca como a la lluvia tardía.
24 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
Si me reía a ellos, no lo creían; ni derribaban la luz de mi rostro.
25 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
Aprobaba el camino de ellos, y sentábame en cabecera; y moraba como el rey en el ejército, como el que consuela llorosos.

< Jobs 29 >