Jobs 29

1 Då heldt Job fram med talen sin og sagde:

E proseguiu Job em proferir o seu dito, e disse:

2 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,

Ah! quem me dera ser como eu fui nos mezes passados! como nos dias em que Deus me guardava!

3 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,

Quando fazia resplandecer a sua candeia sobre a minha cabeça e quando eu pela sua luz caminhava pelas trevas:

4 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,

Como era nos dias da minha mocidade, quando o segredo de Deus estava sobre a minha tenda:

5 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,

Quando o Todo-poderoso ainda estava comigo, e os meus meninos em redor de mim.

6 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,

Quando lavava os meus passos na manteiga, e da rocha me corriam ribeiros de azeite:

7 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!

Quando sahia a porta pela cidade, e na praça fazia preparar a minha cadeira:

8 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;

Os moços me viam, e se escondiam, e até os edosos se levantavam e se punham em pé:

9 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;

Os principes continham as suas palavras, e punham a mão sobre a sua bocca:

10 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;

A voz dos chefes se escondia: e a sua lingua se pegava ao seu paladar:

11 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.

Ouvindo-me algum ouvido, me tinha por bemaventurado: vendo-me algum olho, dava testemunho de mim;

12 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;

Porque eu livrava o miseravel, que clamava: como tambem o orfão que não tinha quem o soccoresse.

13 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.

A benção do que ia perecendo vinha sobre mim, e eu fazia que jubilasse o coração da viuva.

14 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.

Vestia-me da justiça: e ella me servia de vestido: como manto e diadema era o meu juizo.

15 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.

Eu fui o olho do cego, como tambem os pés do coxo:

16 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.

Aos necessitados era pae, e as causas de que eu não tinha conhecimento inquiria com diligencia;

17 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.

E quebrava os queixaes do perverso, e dos seus dentes tirava a preza.

18 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.

E dizia: No meu ninho expirarei, e multiplicarei os meus dias como a areia.

19 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;

A minha raiz se estendia junto ás aguas, e o orvalho fazia assento sobre os meus ramos;

20 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»

A minha honra se renovava em mim, e o meu arco se reforçava na minha mão.

21 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.

Ouvindo-me esperavam, e em silencio attendiam ao meu conselho.

22 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.

Acabada a minha palavra, não replicavam, e minhas razões distillavam sobre elles;

23 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.

Porque me esperavam, como a chuva; e abriam a sua bocca, como a chuva tardia

24 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.

Se me ria para elles, não o criam, e não faziam abater a luz do meu rosto;

25 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.

Eu escolhia o seu caminho, assentava-me como chefe, e habitava como rei entre as tropas: como aquelle que consola os que pranteiam.