Jobs 29

1 Då heldt Job fram med talen sin og sagde:

Addidit quoque Iob, assumens parabolam suam, et dixit:

2 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,

Quis mihi tribuat, ut sim iuxta menses pristinos secundum dies, quibus Deus custodiebat me?

3 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,

Quando splendebat lucerna eius super caput meum, et ad lumen eius ambulabam in tenebris?

4 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,

Sicut fui in diebus adolescentiae meae, quando secreto Deus erat in tabernaculo meo?

5 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,

Quando erat Omnipotens mecum: et in circuitu meo pueri mei?

6 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,

Quando lavabam pedes meos butyro, et petra fundebat mihi rivos olei?

7 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!

Quando procedebam ad portam civitatis, et in platea parabant cathedram mihi?

8 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;

Videbant me iuvenes, et abscondebantur: et senes assurgentes stabant.

9 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;

Principes cessabant loqui, et digitum superponebant ori suo.

10 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;

Vocem suam cohibebant duces, et lingua eorum gutturi suo adhaerebat.

11 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.

Auris audiens beatificabat me, et oculus videns testimonium reddebat mihi.

12 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;

Eo quod liberassem pauperem vociferantem, et pupillum, cui non esset adiutor.

13 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.

Benedictio perituri super me veniebat, et cor viduae consolatus sum.

14 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.

Iustitia indutus sum: et vestivi me, sicut vestimento et diademate, iudicio meo.

15 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.

Oculus fui caeco, et pes claudo.

16 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.

Pater eram pauperum: et causam quam nesciebam, diligentissime investigabam.

17 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.

Conterebam molas iniqui, et de dentibus illius auferebam praedam.

18 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.

Dicebamque: In nidulo meo moriar, et sicut palma multiplicabo dies.

19 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;

Radix mea aperta est secus aquas, et ros morabitur in messione mea.

20 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»

Gloria mea semper innovabitur, et arcus meus in manu mea instaurabitur.

21 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.

Qui me audiebant, expectabant sententiam, et intenti tacebant ad consilium meum.

22 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.

Verbis meis addere nihil audebant, et super illos stillabat eloquium meum.

23 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.

Expectabant me sicut pluviam, et os suum aperiebant quasi ad imbrem serotinum.

24 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.

Siquando ridebam ad eos, non credebant, et lux vultus mei non cadebat in terram.

25 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.

Si voluissem ire ad eos, sedebam primus: cumque sederem quasi rex, circumstante exercitu, eram tamen moerentium consolator.