Jobs 29

1 Då heldt Job fram med talen sin og sagde:

Giobbe riprese il suo discorso e disse:

2 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,

“Oh foss’io come ne’ mesi d’una volta, come ne’ giorni in cui Dio mi proteggeva,

3 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,

quando la sua lampada mi risplendeva sul capo, e alla sua luce io camminavo nelle tenebre!

4 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,

Oh fossi com’ero a’ giorni della mia maturità, quando Iddio vegliava amico sulla mia tenda,

5 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,

quando l’Onnipotente stava ancora meco, e avevo i miei figliuoli d’intorno;

6 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,

quando mi lavavo i piedi nel latte e dalla roccia mi fluivano ruscelli d’olio!

7 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!

Allorché uscivo per andare alla porta della città e mi facevo preparare il seggio sulla piazza,

8 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;

i giovani, al vedermi, si ritiravano, i vecchi s’alzavano e rimanevano in piedi;

9 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;

i maggiorenti cessavan di parlare e si mettevan la mano sulla bocca;

10 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;

la voce dei capi diventava muta, la lingua s’attaccava al loro palato.

11 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.

L’orecchio che mi udiva, mi diceva beato; l’occhio che mi vedeva mi rendea testimonianza,

12 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;

perché salvavo il misero che gridava aiuto, e l’orfano che non aveva chi lo soccorresse.

13 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.

Scendea su me la benedizione di chi stava per perire, e facevo esultare il cuor della vedova.

14 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.

La giustizia era il mio vestimento ed io il suo; la probità era come il mio mantello e il mio turbante.

15 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.

Ero l’occhio del cieco, il piede dello zoppo;

16 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.

ero il padre de’ poveri, e studiavo a fondo la causa dello sconosciuto.

17 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.

Spezzavo la ganascia all’iniquo, e gli facevo lasciar la preda che avea fra i denti.

18 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.

E dicevo: “Morrò nel mio nido, e moltiplicherò i miei giorni come la rena;

19 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;

le mie radici si stenderanno verso l’acque, la rugiada passerà la notte sui miei rami;

20 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»

la mia gloria sempre si rinnoverà, e l’arco rinverdirà nella mia mano”.

21 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.

Gli astanti m’ascoltavano pieni d’aspettazione, si tacevan per udire il mio parere.

22 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.

Quand’avevo parlato, non replicavano; la mia parola scendeva su loro come una rugiada.

23 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.

E m’aspettavan come s’aspetta la pioggia; aprivan larga la bocca come a un acquazzone di primavera.

24 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.

Io sorridevo loro quand’erano sfiduciati; e non potevano oscurar la luce del mio volto.

25 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.

Quando andavo da loro, mi sedevo come capo, ed ero come un re fra le sue schiere, come un consolatore in mezzo agli afflitti.