Jobs 29
1 Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
Moreover, Job continued his parable, and said,
2 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
Oh that I were as [in] months past, as [in] the days [when] God preserved me;
3 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
When his candle shined upon my head, [and when] by his light I walked [through] darkness;
4 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
As I was in the days of my youth, when the secret of God [was] upon my tabernacle;
5 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
When the Almighty [was] yet with me, [when] my children [were] about me;
6 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
When I washed my steps with butter, and the rock poured me out rivers of oil;
7 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
When I went out to the gate through the city, [when] I prepared my seat in the street!
8 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
The young men saw me, and hid themselves: and the aged arose, [and] stood up.
9 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
The princes refrained talking, and laid [their] hand on their mouth.
10 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
The nobles held their peace, and their tongue cleaved to the roof of their mouth.
11 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
When the ear heard [me], then it blessed me; and when the eye saw [me], it gave witness to me:
12 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
Because I delivered the poor that cried, and the fatherless, and [him that had] none to help him.
13 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
The blessing of him that was ready to perish came upon me: and I caused the widow's heart to sing for joy.
14 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
I put on righteousness, and it clothed me: my judgment [was] as a robe and a diadem.
15 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
I was eyes to the blind, and feet [was] I to the lame.
16 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
I [was] a father to the poor: and the cause [which] I knew not I searched out.
17 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
And I broke the jaws of the wicked, and plucked the spoil out of his teeth.
18 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
Then I said, I shall die in my nest, and I shall multiply [my] days as the sand.
19 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
My root [was] spread out by the waters, and the dew lay all night upon my branch.
20 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
My glory [was] fresh in me, and my bow was renewed in my hand.
21 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
To me [men] gave ear, and waited, and kept silence at my counsel.
22 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
After my words they spoke not again; and my speech dropped upon them.
23 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
And they waited for me as for the rain; and they opened their mouth wide [as] for the latter rain.
24 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
[If] I laughed on them, they believed [it] not; and the light of my countenance they cast not down.
25 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
I chose out their way, and sat chief, and dwelt as a king in the army, as one [that] comforteth the mourners.
