Jobs 29
1 Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
And Job continued his discourse:
2 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
“How I long for the months gone by, for the days when God watched over me,
3 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
when His lamp shone above my head, and by His light I walked through the darkness,
4 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
when I was in my prime, when the friendship of God rested on my tent,
5 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
when the Almighty was still with me and my children were around me,
6 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
when my steps were bathed in cream and the rock poured out for me streams of oil!
7 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
When I went out to the city gate and took my seat in the public square,
8 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
the young men saw me and withdrew, and the old men rose to their feet.
9 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
The princes refrained from speaking and covered their mouths with their hands.
10 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
The voices of the nobles were hushed, and their tongues stuck to the roofs of their mouths.
11 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
For those who heard me called me blessed, and those who saw me commended me,
12 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
because I rescued the poor who cried out and the fatherless who had no helper.
13 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
The dying man blessed me, and I made the widow’s heart sing for joy.
14 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
I put on righteousness, and it clothed me; justice was my robe and my turban.
15 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
I served as eyes to the blind and as feet to the lame.
16 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
I was a father to the needy, and I took up the case of the stranger.
17 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
I shattered the fangs of the unjust and snatched the prey from his teeth.
18 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
So I thought: ‘I will die in my nest and multiply my days as the sand.
19 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
My roots will spread out to the waters, and the dew will rest nightly on my branches.
20 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
My glory is ever new within me, and my bow is renewed in my hand.’
21 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
Men listened to me with expectation, waiting silently for my counsel.
22 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
After my words, they spoke no more; my speech settled on them like dew.
23 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
They waited for me as for rain and drank in my words like spring showers.
24 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
If I smiled at them, they did not believe it; the light of my countenance was precious.
25 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
I chose their course and presided as chief. So I dwelt as a king among his troops, as a comforter of the mourners.
