Jobs 29
1 Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
Job mah a thuih ih patahhaih lok to patomh poe;
2 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
aw kai loe kalaem tangcae khrah, Sithaw mah khetzawnhaih ni thuem ih baktiah om let nasoe;
3 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
ka lu nuiah angmah ih hmaithawk to paang moe, anih aanghaih hoiah khoving thungah kam kaeh;
4 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
ka qoengh li nathuem ih aninawk baktih, ka im ah Sithaw angkomhaih oh nathuem ih aninawk baktiah om let nasoe;
5 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
lensawk Sithaw kai khaeah oh moe, ka caanawk hoi nawnto oh o;
6 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
maitaw tahnutui hoiah khok to ka pasaeh, thlung thung hoiah situi to tui baktiah long;
7 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
vangpui khongkha ah ka caeh moe, lampui ah kang hnut,
8 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
thendoengnawk mah kai ang hnuk o naah, anghawk o ving; mitongnawk loe angthawk o moe, angdoet o.
9 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
Angraengnawk loe lokthui o ai, pakha to ban hoiah tamuep o.
10 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
Toksah angraengnawk doeh lok apae o ai, palai to angsumh o.
11 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
Naa mah ka lok thaih naah, kai han tahamhoihaih ang paek; mik mah kai hnuk naah, kai hnukung ah oh;
12 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
tipongah tih nahaeloe amtang kami, amno ampa tawn ai kami, bomkung tawn ai kami hang naah ka bomh pongah ni.
13 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
Kadueh tom kami mah tahamhoihaih ang paek moe, lamhmai to anghoehaih laasak hanah palung kang hoesak.
14 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
Toenghaih to khukbuen ah kang khuk, ka toenghaih loe kahni baktih, lumuek baktiah oh.
15 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
Mikmaengnawk hanah mik ah ka oh moe, khokkhaem kaminawk hanah khok ah ka oh.
16 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
Amtang kaminawk hanah ampa ah ka oh moe, angvinnawk ih lok ka tahngaih pae.
17 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
Kasae kaminawk ih ano to ka khaeh pae moe, anih mah kaek ih kaminawk to ka pahlong.
18 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
To pacoengah, ka hinghaih aninawk loe savuet baktiah pop, kai loe kaimah ih im ah ni ka dueh tih.
19 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
Kai ih tangzun loe tui taengah pha ueloe, aqum puek ka tanghang nuiah dantui angbuem tih.
20 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
Ka lensawkhaih loe cak poe ueloe, ka ban ih kalii doeh tha om let tih.
21 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
Kaminawk mah ka lok to tahngaih o, ka thuih ih lok to aek o ai.
22 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
Lok ka thuih pacoengah, mi doeh lok apae o ai boeh; ka thuih ih lok loe nihcae nuiah tui baktiah ca.
23 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
Nihcae mah khotui zing o baktih toengah kai to ang zing o, hnukkhuem ih khotui kazing baktiah pakha to kalen ah a angh o.
24 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
Nihcae ka pahnui thuih naah, nihcae mah tang o ai; ka mikhmai aanghaih to a hnuk o naah, ka mikhmai aanghaih to anghmaa o sak thai ai.
25 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
Nihcae ih loklam to ka qoih moe, kahoih koek ahmuen ah kang hnut, palungsae kami pathloepkung baktih, misatuh kaminawk salak ih siangpahrang baktiah kang hnut, tiah ka thuih.
