< Jobs 24 >

1 Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
Visto que do Todo-poderoso se não encobriram os tempos porque, os que o conhecem, não vêem os seus dias?
2 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
Até os limites removem: roubam os rebanhos, e os apascentam.
3 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
Levam o jumento do orphão: tomam em penhor o boi da viuva.
4 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
Desviam do caminho aos necessitados; e os miseraveis da terra juntos se escondem d'elles.
5 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
Eis que, como jumentos montezes no deserto, saem á sua obra, madrugando para a preza: o campo raso dá mantimento a elles e aos seus filhos.
6 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
No campo segam o seu pasto, e vindimam a vinha do impio.
7 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
Ao nu fazem passar a noite sem roupa, não tendo elle coberta contra o frio.
8 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
Das correntes das montanhas são molhados, e, não tendo refugio, abraçam-se com as rochas.
9 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
Ao orphãosinho arrancam dos peitos, e penhoram o que ha sobre o pobre.
10 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
Fazem com que os nus vão sem vestido e famintos aos que carregam com as espigas.
11 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
Entre as suas paredes espremem o azeite: pisam os lagares, e ainda teem sêde.
12 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
Desde as cidades gemem os homens, e a alma dos feridos exclama, e comtudo Deus lh'o não imputa como loucura.
13 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
Elles estão entre os que se oppõem á luz: não conhecem os seus caminhos d'ella, e não permanecem nas suas veredas.
14 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
De madrugada se levanta o homicida, mata o pobre e necessitado, e de noite é como o ladrão.
15 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
Assim como o olho do adultero aguarda o crepusculo, dizendo: Não me verá olho nenhum: e occulta o rosto,
16 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
Nas trevas minam as casas que de dia se assignalaram: não conhecem a luz.
17 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
Porque a manhã para todos elles é como a sombra de morte; porque, sendo conhecidos, sentem os pavores da sombra da morte.
18 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
É ligeiro sobre a face das aguas; maldita é a sua parte sobre a terra: não se vira pelo caminho das vinhas.
19 Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
A seccura e o calor desfazem as aguas da neve; assim desfará a sepultura aos que peccaram. (Sheol h7585)
20 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
A madre se esquecerá d'elle, os bichos o comerão gostosamente; nunca mais haverá lembrança d'elle: e a iniquidade se quebrará como arvore.
21 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
Afflige á esteril que não pare, e á viuva não faz bem
22 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
Até aos poderosos arrasta com a sua força: se se levanta, não ha vida segura.
23 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
Se Deus lhes dá descanço, estribam-se n'isso: seus olhos porém estão nos caminhos d'elles.
24 Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
Por um pouco se alçam, e logo desapparecem: são abatidos, encerrados como todos, e cortados como as cabeças das espigas.
25 Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
Se agora não é assim, quem me desmentirá e desfará as minhas razões?

< Jobs 24 >