< Jobs 24 >

1 Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
Ab Omnipotente non sunt abscondita tempora: qui autem noverunt eum, ignorant dies illius.
2 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
Alii terminos transtulerunt, diripuerunt greges, et paverunt eos.
3 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
Asinum pupillorum abegerunt, et abstulerunt pro pignore bovem viduae.
4 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
Subverterunt pauperum viam, et oppresserunt pariter mansuetos terrae.
5 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
Alii quasi onagri in deserto egrediuntur ad opus suum: vigilantes ad praedam, praeparant panem liberis.
6 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
Agrum non suum demetunt: et vineam eius, quem vi oppresserint, vindemiant.
7 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
Nudos dimittunt homines, indumenta tollentes, quibus non est operimentum in frigore:
8 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
Quos imbres montium rigant: et non habentes velamen, amplexantur lapides.
9 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
Vim fecerunt depraedantes pupillos, et vulgum pauperem spoliaverunt.
10 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
Nudis et incedentibus absque vestitu, et esurientibus tulerunt spicas.
11 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
Inter acervos eorum meridiati sunt, qui calcatis torcularibus sitiunt.
12 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
De civitatibus fecerunt viros gemere, et anima vulneratorum clamavit, et Deus inultum abire non patitur.
13 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
Ipsi fuerunt rebelles lumini, nescierunt vias eius, nec reversi sunt per semitas eius.
14 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
Mane primo consurgit homicida, interficit egenum et pauperem: per noctem vero erit quasi fur.
15 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
Oculus adulteri observat caliginem, dicens: Non me videbit oculus: et operiet vultum suum.
16 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
Perfodit in tenebris domos, sicut in die condixerant sibi, et ignoraverunt lucem.
17 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
Si subito apparuerit aurora, arbitrantur umbram mortis: et sic in tenebris quasi in luce ambulant.
18 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
Levis est super faciem aquae: maledicta sit pars eius in terra, nec ambulet per viam vinearum.
19 Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
Ad nimium calorem transeat ab aquis nivium, et usque ad inferos peccatum illius. (Sheol h7585)
20 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
Obliviscatur eius misericordia: dulcedo illius vermes: non sit in recordatione, sed conteratur quasi lignum infructuosum.
21 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
Pavit enim sterilem, et quae non parit, et viduae bene non fecit.
22 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
Detraxit fortes in fortitudine sua: et cum steterit, non credet vitae suae.
23 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
Dedit ei Deus locum poenitentiae, et ille abutitur eo in superbiam: oculi autem eius sunt in viis illius.
24 Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
Elevati sunt ad modicum, et non subsistent, et humiliabuntur sicut omnia, et auferentur, et sicut summitates spicarum conterentur.
25 Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
Quod si non est ita, quis me potest arguere esse mentitum, et ponere ante Deum verba mea?

< Jobs 24 >