Jobs 24
1 Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
Wherefore from the Mighty One Times have not been hidden, And those knowing Him have not seen His days.
2 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
The borders they reach, A drove they have taken violently away, Yea, they do evil.
3 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
The ass of the fatherless they lead away, They take in pledge the ox of the widow,
4 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
They turn aside the needy from the way, Together have hid the poor of the earth.
5 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
Lo, wild asses in a wilderness, They have gone out about their work, Seeking early for prey, A mixture for himself — food for young ones.
6 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
In a field his provender they reap, And the vineyard of the wicked they glean.
7 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
The naked they cause to lodge Without clothing. And there is no covering in the cold.
8 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
From the inundation of hills they are wet, And without a refuge — have embraced a rock.
9 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
They take violently away From the breast the orphan, And on the poor they lay a pledge.
10 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
Naked, they have gone without clothing, And hungry — have taken away a sheaf.
11 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
Between their walls they make oil, Wine-presses they have trodden, and thirst.
12 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
Because of enmity men do groan, And the soul of pierced ones doth cry, And God doth not give praise.
13 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
They have been among rebellious ones of light, They have not discerned His ways, Nor abode in His paths.
14 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
At the light doth the murderer rise, He doth slay the poor and needy, And in the night he is as a thief.
15 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
And the eye of an adulterer Hath observed the twilight, Saying, 'No eye doth behold me.' And he putteth the face in secret.
16 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
He hath dug in the darkness — houses; By day they shut themselves up, They have not known light.
17 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
When together, morning [is] to them death shade, When he discerneth the terrors of death shade.
18 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
Light he [is] on the face of the waters, Vilified is their portion in the earth, He turneth not the way of vineyards.
Drought — also heat — consume snow-waters, Sheol [those who] have sinned. (Sheol h7585)
20 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
Forget him doth the womb, Sweeten [on] him doth the worm, No more is he remembered, And broken as a tree is wickedness.
21 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
Treating evil the barren [who] beareth not, And [to] the widow he doth no good,
22 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
And hath drawn the mighty by his power, He riseth, and none believeth in life.
23 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
He giveth to him confidence, and he is supported, And his eyes [are] on their ways.
24 Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
High they were [for] a little, and they are not, And they have been brought low. As all [others] they are shut up, And as the head of an ear of corn cut off.
25 Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
And if not now, who doth prove me a liar, And doth make of nothing my word?
