Jobs 24
1 Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
Why, seeing times [are] not hid from the Almighty, do they that know him not see his days?
2 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
[Some] remove the landmarks: they violently take away flocks, and [their] feed.
3 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
They drive away the ass of the fatherless, they take the widow's ox for a pledge.
4 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
They turn the needy out of the way: the poor of the earth hide themselves together.
5 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
Behold, [as] wild asses in the desert, they go forth to their work; rising betimes for a prey: the wilderness [yieldeth] food for them [and] for [their] children.
6 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
They reap [every one] his corn in the field: and they gather the vintage of the wicked.
7 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
They cause the naked to lodge without clothing, that [they have] no covering in the cold.
8 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
They are wet with the showers of the mountains, and embrace the rock for want of a shelter.
9 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
They pluck the fatherless from the breast, and take a pledge of the poor.
10 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
They cause [him] to go naked without clothing, and they take away the sheaf [from] the hungry;
11 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
[Who] make oil within their walls, [and] tread [their] wine-presses, and suffer thirst.
12 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
Men groan from out of the city, and the soul of the wounded crieth out: yet God layeth not folly [to them].
13 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
They are of those that rebel against the light; they know not its ways, nor abide in its paths.
14 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
The murderer rising with the light killeth the poor and needy, and in the night is as a thief.
15 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, saying, No eye shall see me: and disguiseth [his] face.
16 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
In the dark they dig through houses, [which] they had marked for themselves in the day-time: they know not the light.
17 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
For the morning [is] to them even as the shades of death: if [one] knoweth [them], [they are in] the terrors of the shades of death.
18 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
He [is] swift as the waters; their portion is cursed in the earth: he beholdeth not the way of the vineyards.
Drouth and heat consume the snow-waters: [so doth] the grave [those who] have sinned. (Sheol h7585)
20 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
The womb shall forget him; the worm shall feed sweetly on him; he shall be no more remembered; and wickedness shall be broken as a tree.
21 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
He oppresseth the barren [that] beareth not: and doeth not good to the widow.
22 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
He draweth also the mighty with his power: he riseth up, and no [man] is sure of life.
23 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
[Though] it is given him [to be] in safety, on which he resteth; yet his eyes [are] upon their ways.
24 Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
They are exalted for a little while, but are gone and brought low; they are taken out of the way as all [others], and cut off as the tops of the ears of corn.
25 Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
And if [it is] not [so] now, who will make me a liar, and make my speech of no worth?
