Jobs 24
1 Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
“For this reason from the Mighty One Times have not been hidden, And those knowing Him have not seen His days.
2 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
They reach the borders, They have taken a drove away violently, Indeed, they do evil.
3 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
They lead away the donkey of the fatherless, They take in pledge the ox of the widow,
4 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
They turn aside the needy from the way, Together have hid the poor of the earth.
5 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
Behold, wild donkeys in a wilderness, They have gone out about their work, Seeking early for prey, A mixture for himself—food for young ones.
6 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
They reap his provender in a field, And they glean the vineyard of the wicked.
7 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
They cause the naked to lodge without clothing. And there is no covering in the cold.
8 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
From the inundation of hills they are wet, And without a refuge—have embraced a rock.
9 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
They take away violently The orphan from the breast, And they lay a pledge on the poor.
10 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
Naked, they have gone without clothing, And hungry—have taken away a sheaf.
11 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
They make oil between their walls, They have trodden winepresses, and thirst.
12 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
Men groan because of enmity, And the soul of pierced ones cries, And God does not give praise.
13 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
They have been those rebelling against light, They have not discerned His ways, Nor abided in His paths.
14 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
The murderer rises at the light, He slays the poor and needy, And in the night he is as a thief.
15 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
And the eye of an adulterer Has observed the twilight, Saying, No eye beholds me. And he puts the face in secret.
16 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
He has dug in the darkness—houses; By day they shut themselves up, They have not known light.
17 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
When together, morning [is] death-shade to them, When he discerns the terrors of death-shade.
18 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
He [is] light on the face of the waters, Their portion is vilified in the earth, He does not turn the way of vineyards.
Drought—also heat—consume snow-waters, Sheol—[those who] have sinned. (Sheol h7585)
20 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
The womb forgets him, The worm sweetens [on] him, He is remembered no more, And wickedness is broken as a tree.
21 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
Treating evil the barren [who] does not bear, And he does no good [to] the widow,
22 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
And [God] has drawn the mighty by His power, He rises, and none believes in life.
23 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
He gives to him confidence, and he is supported, And His eyes [are] on their ways.
24 Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
They were high [for] a little, and they are not, And they have been brought low. They are shut up as all [others], And cut off as the head of an ear of grain.
25 Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
And if not now, who proves me a liar, And makes my word of nothing?”
