Jobs 24
1 Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
“Why does the Almighty not reserve times for judgment? Why may those who know Him never see His days?
2 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
Men move boundary stones; they pasture stolen flocks.
3 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
They drive away the donkey of the fatherless and take the widow’s ox in pledge.
4 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
They push the needy off the road and force all the poor of the land into hiding.
5 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
Indeed, like wild donkeys in the desert, the poor go to work foraging for food; the wasteland is food for their children.
6 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
They gather fodder in the fields and glean the vineyards of the wicked.
7 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
Without clothing, they spend the night naked; they have no covering against the cold.
8 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
Drenched by mountain rains, they huddle against the rocks for want of shelter.
9 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
The fatherless infant is snatched from the breast; the nursing child of the poor is seized for a debt.
10 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
Without clothing, they wander about naked. They carry the sheaves, but still go hungry.
11 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
They crush olives within their walls; they tread the winepresses, but go thirsty.
12 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
From the city, men groan, and the souls of the wounded cry out, yet God charges no one with wrongdoing.
13 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
Then there are those who rebel against the light, not knowing its ways or staying on its paths.
14 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
When daylight is gone, the murderer rises to kill the poor and needy; in the night he is like a thief.
15 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
The eye of the adulterer watches for twilight. Thinking, ‘No eye will see me,’ he covers his face.
16 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
In the dark they dig through houses; by day they shut themselves in, never to experience the light.
17 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
For to them, deep darkness is their morning; surely they are friends with the terrors of darkness!
18 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
They are but foam on the surface of the water; their portion of the land is cursed, so that no one turns toward their vineyards.
As drought and heat consume the melting snow, so Sheol steals those who have sinned. (Sheol h7585)
20 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
The womb forgets them; the worm feeds on them; they are remembered no more. So injustice is like a broken tree.
21 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
They prey on the barren and childless, and show no kindness to the widow.
22 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
Yet by His power, God drags away the mighty; though rising up, they have no assurance of life.
23 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
He gives them a sense of security, but His eyes are on their ways.
24 Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
They are exalted for a moment, then they are gone; they are brought low and gathered up like all others; they are cut off like heads of grain.
25 Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
If this is not so, then who can prove me a liar and reduce my words to nothing?”
