Jobs 2
1 So hende det ein dag, at gudssønerne kom og stelte seg fram for Herren att, og Satan var millom deim og stelte seg fram for Herren.
And it came to pass, when on a certain day the sons of God came, and stood before the Lord, and Satan came among them, and stood in his sight,
2 Og Herren spurde Satan: «Kvar kjem du ifrå?» «Eg hev fare og svive ikring på jordi, » svara Satan.
That the Lord said to Satan: Whence comest thou? And he answered and said: I have gone round about the earth, and walked through it.
3 Då spurde Herren honom: «Hev du gjeve ans på Job, tenaren min? For liken hans finst ikkje på jordi, slik ein ærleg og rettvis ein mann som han er, og so som han ottast Gud og held seg frå det som vondt er. Han er endå like ærleg, so du hev eggja meg upp til å tyna honom utan grunn.»
And the Lord said to Satan: Hast thou considered my servant Job, that there is none like him in the earth, a man simple, and upright, and fearing God, and avoiding evil, and still keeping his innocence? But thou hast moved me against him, that I should afflict him without cause.
4 Då sagde Satan til Herren: «Hud for hud; ein mann gjev gjerne alt han eig når han berre bergar livet.
And Satan answered, and said: Skin for skin, and all that a man hath he will give for his life:
5 Men rett ut handi di og rør ved beini og holdet hans - han skal so visst banna deg upp i andlitet.»
But put forth thy hand, and touch his bone and his flesh, and then thou shalt gee that he will bless thee to thy face.
6 Då sagde Herren til Satan: «Han er i di magt; men spar livet hans!»
And the Lord said to Satan: Behold be is in thy hand, but yet save his life.
7 So gjekk Satan burt frå Herren; og han slo Job med vonde svullar frå hovud til hæl;
So Satan went forth from the presence Of the Lord, and struck Job with a very grievous ulcer, from the sole of the foot even to the top of his head:
8 og han tok seg eit skålbrot og skrapa seg med der han sat i oskedungen.
And he took a potsherd and scraped the corrupt matter, sitting on a dunghill.
9 Då sagde kona hans til honom: «Er du endå ulasteleg? Banna Gud, so du kann få døy!»
And his wife said to him: Dost thou still continue in thy simplicity? bless God and die.
10 Men han svara henne: «Du talar som ei fåvis kvinna. Me tek imot av Gud det gode, skal me’kje taka og det vonde?» Tråss i alt dette synda ikkje Job med lipporne sine.
And he said to her: Thou hast; spoken like one of the foolish women: if we have received good things at the hand of God, why should we not receive evil? In all these things Job did not sin with his lips.
11 Tri vener til Job fekk høyra um den ulukka som hadde kome yver honom; dei kom kvar frå sin heimstad, Elifaz frå Teman, Bildad frå Suah, og Sofar frå Na’ama, og dei avtala seg imillom at dei skulde ganga til honom for å syna honom samhug og trøysta honom.
Now when Job’s three friends heard all the evil that had befallen him, they came every one from his own place, Alphas the Themanite, and Baldad the Suhite, and Sophar the Naamathite. For they had made an appointment to come together and visit him, and comfort him.
12 Men alt på langt fråstand såg dei at han var heilt ukjenneleg; og dei sette i og gret og reiv sund kapporne sine og kasta mold yver hovudi upp i lufti.
And when they had lifted up their eyes afar off, they knew him not, and crying out they wept, and rending their garments they sprinkled dust upon their heads towards heaven.
13 Og dei sat hjå honom på jordi i sju dagar og sju næter; og ingen av deim sagde eit ord til honom, for dei såg at han pintest hardt.
And they sat with him on the ground seven days and seven nights, and no man spoke to him a word: for they saw that his grief was very great.
