Jobs 19

1 Då svara Job og sagde:

Respondens autem Iob, dixit:

2 «Kor lenge vil mi sjel de harma og krasa meg med dykkar ord?

Usquequo affligitis animam meam, et atteritis me sermonibus?

3 Ti gonger hev de no meg spotta; de skjemmest ei å krenkja meg.

En, decies confunditis me, et non erubescitis opprimentes me.

4 Hev eg i røyndi mistak gjort, dei mistak er mi eigi sak.

Nempe, et si ignoravi, mecum erit ignorantia mea.

5 Vil de dykk briska imot meg, som um eg lid mi skam med rette?

At vos contra me erigimini, et arguitis me opprobriis meis.

6 Hugs på at Gud hev bøygt meg ned og spana kringum meg sitt garn.

Saltem nunc intelligite quia Deus non æquo iudicio afflixerit me, et flagellis suis me cinxerit.

7 Eg ropar: «Vald!» - men eg fær’kje svar; eg ropar: «Hjelp!» men fær’kje rett.

Ecce clamabo vim patiens, et nemo audiet: vociferabor, et non est qui iudicet.

8 Han stengjer vegen for min fot, og myrker legg han på min stig.

Semitam meam circumsepsit, et transire non possum, et in calle meo tenebras posuit.

9 Min heidersklædnad drog han av; han frå mitt hovud kransen tok.

Spoliavit me gloria mea, et abstulit coronam de capite meo.

10 Mi vern han braut, so eg gjekk under, mi von sleit han lik treet upp.

Destruxit me undique, et pereo, et quasi evulsæ arbori abstulit spem meam.

11 Hans vreide logar meg imot, og for ein fiend’ held han meg.

Iratus est contra me furor eius, et sic me habuit quasi hostem suum.

12 Hans skarar stemner fram mot meg; dei brøyter seg ein veg mot meg og lægrar seg kring tjeldet mitt.

Simul venerunt latrones eius, et fecerunt sibi viam per me, et obsederunt in gyro tabernaculum meum.

13 Han dreiv ifrå meg mine frendar, og kjenningar vart framande.

Fratres meos longe fecit a me, et noti mei quasi alieni recesserunt a me.

14 Skyldfolki held seg burte frå meg, husvenerne hev gløymt meg burt.

Dereliquerunt me propinqui mei: et qui me noverant, obliti sunt mei.

15 For hjon og tenar er eg framand; dei held meg for ein ukjend mann.

Inquilini domus meæ, et ancillæ meæ sicut alienum habuerunt me, et quasi peregrinus fui in oculis eorum.

16 Ei svarar drengen på mitt rop. Eg må med munnen tigga honom;

Servum meum vocavi, et non respondit, ore proprio deprecabar illum.

17 min ande byd imot for kona, eg tevjar ilt for mine sambrør.

Halitum meum exhorruit uxor mea, et orabam filios uteri mei.

18 Jamvel smågutar spottar meg, når eg stend upp, dei talar mot meg.

Stulti quoque despiciebant me, et cum ab eis recessissem, detrahebant mihi.

19 Dei styggjest for meg mine vener, og dei eg elska, snur seg mot meg.

Abominati sunt me quondam consiliarii mei: et quem maxime diligebam, aversatus est me.

20 Min kropp er berre skin og bein, snaudt hev eg endå tannkjøt att.

Pelli meæ, consumptis carnibus, adhæsit os meum, et derelicta sunt tantummodo labia circa dentes meos.

21 Hav medynk, medynk, mine vener! Gud hev meg råka med si hand.

Miseremini mei, miseremini mei, saltem vos amici mei, quia manus Domini tetigit me.

22 Kvifor skal de som Gud meg jaga, og vert ei mette av mitt kjøt?

Quare persequimini me sicut Deus, et carnibus meis saturamini?

23 Å, gjev at mine ord vart skrivne, og i ei bok vart rita inn,

Quis mihi tribuat ut scribantur sermones mei? quis mihi det ut exarentur in libro

24 ja, vart med jarnmeitel og bly for ævleg tid i berget hogne!

stylo ferreo, et plumbi lamina, vel celte sculpantur in silice?

25 Eg veit at min utløysar liver, til sist han yver moldi kjem.

Scio enim quod Redemptor meus vivit, et in novissimo die de terra surrecturus sum:

26 Og når mi hud er øydelagd, ut frå mitt kjøt då ser eg Gud,

Et rursum circumdabor pelle mea, et in carne mea videbo Deum meum.

27 eg honom ser som venen min, mitt auga ser det, ingen framand! Å, nyro lengtar i mitt liv!

Quem visurus sum ego ipse, et oculi mei conspecturi sunt, et non alius: reposita est hæc spes mea in sinu meo.

28 De segjer: «Me vil jaga honom!» - som um orsaki låg hjå meg!

Quare ergo nunc dicitis: Persequamur eum, et radicem verbi inveniamus contra eum?

29 Men de lyt agta dykk for sverdet; for vreide vert ved sverdet straffa. Og de skal vita: domen kjem.»

Fugite ergo a facie gladii, quoniam ultor iniquitatum gladius est: et scitote esse iudicium.