Jobs 17
1 Mi ånd er knekt, mitt liv er sløkt, no hev eg berre gravi att.
Spiritus meus attenuabitur; dies mei breviabuntur: et solum mihi superest sepulchrum.
2 Eg hæding finn på kvar ein kant, ved deira tråss lyt auga dvelja.
Non peccavi, et in amaritudinibus moratur oculus meus.
3 Å, set eit pant for meg hjå deg! Kven elles skal meg handslag gjeva?
Libera me, Domine, et pone me juxta te, et cujusvis manus pugnet contra me.
4 Du stengde deira sjæl for skyn; difor vil du ikkje lyfta deim.
Cor eorum longe fecisti a disciplina: propterea non exaltabuntur.
5 Den som gjev vener burt til plundring, hans søner sloknar augo på.
Prædam pollicetur sociis, et oculi filiorum ejus deficient.
6 Eg er for folk til ordtak sett, som ein dei sputtar beint i syni.
Posuit me quasi in proverbium vulgi, et exemplum sum coram eis.
7 Mitt auga sjukt av sorger er, og mine lemer er ein skugge.
Caligavit ab indignatione oculus meus, et membra mea quasi in nihilum redacta sunt.
8 Dei rettvise støkk yver slikt, og skuldfri harmast på ugudleg.
Stupebunt justi super hoc, et innocens contra hypocritam suscitabitur.
9 Men rettvis mann sin veg gjeng fram, og magti veks hjå reinhendt mann.
Et tenebit justus viam suam, et mundis manibus addet fortitudinem.
10 Men de - kom berre alle att! Eg ingen vismann finn hjå dykk.
Igitur omnes vos convertimini, et venite, et non inveniam in vobis ullum sapientem.
11 Og mine dagar dei kvarv burt; og mine planar slitna sund, dei som mitt hjarta emna på.
Dies mei transierunt; cogitationes meæ dissipatæ sunt, torquentes cor meum.
12 Men dei gjer natti um til dag, som ljos var næmare enn myrkrer.
Noctem verterunt in diem, et rursum post tenebras spero lucem.
Si sustinuero, infernus domus mea est, et in tenebris stravi lectulum meum. (Sheol h7585)
14 Til gravi ropar eg: «Min far!» til makken: «Mor mi! Syster mi!»
Putredini dixi: Pater meus es; Mater mea, et soror mea, vermibus.
15 Kvar vert det då av voni mi? Mi von, kven augnar henne då?
Ubi est ergo nunc præstolatio mea? et patientiam meam quis considerat?
