Jobs 16

1 Då svara Job og sagde:

Respondens autem Iob, dixit:

2 «Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.

Audivi frequenter talia, consolatores onerosi omnes vos estis.

3 Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?

Numquid habebunt finem verba ventosa? aut aliquid tibi molestum est si loquaris?

4 Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;

Poteram et ego similia vestri loqui: atque utinam esset anima vestra pro anima mea: Consolarer et ego vos sermonibus, et moverem caput meum super vos:

5 eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.

Roborarem vos ore meo: et moverem labia mea, quasi parcens vobis.

6 Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.

Sed quid agam? Si locutus fuero, non quiescet dolor meus: et si tacuero, non recedet a me.

7 Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.

Nunc autem oppressit me dolor meus, et in nihilum redacti sunt omnes artus mei.

8 Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.

Rugæ meæ testimonium dicunt contra me, et suscitatur falsiloquus adversus faciem meam contradicens mihi.

9 Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg

Collegit furorem suum in me, et comminans mihi, infremuit contra me dentibus suis: hostis meus terribilibus oculis me intuitus est.

10 og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.

Aperuerunt super me ora sua, et exprobrantes percusserunt maxillam meam, saciati sunt pœnis meis.

11 Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.

Conclusit me Deus apud iniquum, et manibus impiorum me tradidit.

12 Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.

Ego ille quondam opulentus repente contritus sum: tenuit cervicem meam, confregit me, et posuit me sibi quasi in signum.

13 Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.

Circumdedit me lanceis suis, convulneravit lumbos meos, non pepercit, et effudit in terra viscera mea.

14 Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.

Concidit me vulnere super vulnus, irruit in me quasi gigas.

15 Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.

Saccum consui super cutem meam, et operui cinere carnem meam.

16 Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,

Facies mea intumuit a fletu, et palpebræ meæ caligaverunt.

17 endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.

Hæc passus sum absque iniquitate manus meæ, cum haberem mundas ad Deum preces.

18 Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!

Terra ne operias sanguinem meum, neque inveniat in te locum latendi clamor meus.

19 Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.

Ecce enim in cælo testis meus, et conscius meus in excelsis.

20 Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.

Verbosi amivi mei: ad Deum stillat oculus meus.

21 Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.

Atque utinam sic iudicaretur vir cum Deo, quomodo iudicatur filius hominis cum collega suo.

22 Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.

Ecce enim breves anni transeunt, et semitam, per quam non revertar, ambulo.