Jobs 16

1 Då svara Job og sagde:

Allora rispose:

2 «Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.

Ne ho udite gia molte di simili cose! Siete tutti consolatori molesti.

3 Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?

Non avran termine le parole campate in aria? O che cosa ti spinge a rispondere così?

4 Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;

Anch'io sarei capace di parlare come voi, se voi foste al mio posto: vi affogherei con parole e scuoterei il mio capo su di voi.

5 eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.

Vi conforterei con la bocca e il tremito delle mie labbra cesserebbe.

6 Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.

Ma se parlo, non viene impedito il mio dolore; se taccio, che cosa lo allontana da me?

7 Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.

Ora però egli m'ha spossato, fiaccato, tutto il mio vicinato mi è addosso;

8 Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.

si è costituito testimone ed è insorto contro di me: il mio calunniatore mi accusa in faccia.

9 Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg

La sua collera mi dilania e mi perseguita; digrigna i denti contro di me, il mio nemico su di me aguzza gli occhi.

10 og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.

Spalancano la bocca contro di me, mi schiaffeggiano con insulti, insieme si alleano contro di me.

11 Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.

Dio mi consegna come preda all'empio, e mi getta nelle mani dei malvagi.

12 Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.

Me ne stavo tranquillo ed egli mi ha rovinato, mi ha afferrato per il collo e mi ha stritolato; ha fatto di me il suo bersaglio.

13 Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.

I suoi arcieri mi circondano; mi trafigge i fianchi senza pietà, versa a terra il mio fiele,

14 Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.

mi apre ferita su ferita, mi si avventa contro come un guerriero.

15 Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.

Ho cucito un sacco sulla mia pelle e ho prostrato la fronte nella polvere.

16 Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,

La mia faccia è rossa per il pianto e sulle mie palpebre v'è una fitta oscurità.

17 endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.

Non c'è violenza nelle mie mani e pura è stata la mia preghiera.

18 Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!

O terra, non coprire il mio sangue e non abbia sosta il mio grido!

19 Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.

Ma ecco, fin d'ora il mio testimone è nei cieli, il mio mallevadore è lassù;

20 Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.

miei avvocati presso Dio sono i miei lamenti, mentre davanti a lui sparge lacrime il mio occhio,

21 Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.

perché difenda l'uomo davanti a Dio, come un mortale fa con un suo amico;

22 Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.

poiché passano i miei anni contati e io me ne vado per una via senza ritorno.