Jobs 16
1 Då svara Job og sagde:
But Job answered and said:
2 «Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
Of such things as these I have heard enough! Miserable comforters are ye all!
3 Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
Will there ever be an end to words of wind? What stirreth thee up, that thou answerest?
4 Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
I also might speak like you, If ye were now in my place; I might string together words against you, And shake my head at you.
5 eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
I would strengthen you with my mouth, And the consolation of my lips should sustain you.
6 Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
If I speak, my grief is not assuaged; And if I forbear, it doth not leave me.
7 Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
For now He hath quite exhausted me; Thou hast desolated all my house!
8 Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
Thou hast seized hold of me, and this is a witness against me; My leanness riseth up and testifieth against me to my face.
9 Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
His anger teareth my flesh, and pursueth me; He gnasheth upon me with his teeth; My adversary sharpeneth his eyes upon me.
10 og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
They gape for me with their mouths; In scorn they smite me on the cheek; With one consent they assemble against me.
11 Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
God hath given me a prey to the unrighteous, And delivered me into the hands of the wicked.
12 Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
I was at ease, but he hath crushed me; He hath seized me by the neck, and dashed me in pieces; He hath set me up for his mark.
13 Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
His archers encompass me around; He pierceth my reins, and doth not spare; He poureth out my gall upon the ground.
14 Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
He breaketh me with breach upon breach; He rusheth upon me like a warrior.
15 Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
I have sewed sackcloth upon my skin, And thrust my horn into the dust.
16 Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
My face is red with weeping, And upon my eyelids is deathlike darkness.
17 endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
Yet is there no injustice in my bands. And my prayer hath been pure.
18 Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
O earth! cover not thou my blood, And let there be no hiding-place for my cry!
19 Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
Yet even now, behold, my witness is in heaven, And he who knoweth me is on high.
20 Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
My friends have me in derision, But my eye poureth out tears unto God.
21 Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
O that one might contend for a man with God, As a man contendeth with his neighbor!
22 Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.
For when a few years shall have passed, I shall go the way whence I shall not return.
