Jobs 16
1 Då svara Job og sagde:
And Job answers and says:
2 «Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
“I have heard many such things, Miserable comforters [are] you all.
3 Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
Is there an end to words of wind? Or what emboldens you that you answer?
4 Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
I also, like you, might speak, If your soul were in my soul’s stead. I might join against you with words, And nod at you with my head.
5 eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
I might harden you with my mouth, And the moving of my lips might be sparing.
6 Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
If I speak, my pain is not restrained, And I cease—what goes from me?
7 Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
Only, now, it has wearied me; You have desolated all my company,
8 Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
And You loathe me, For it has been a witness, And my failure rises up against me, It testifies in my face.
9 Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
His anger has torn, and He hates me, He has gnashed at me with His teeth, My adversary sharpens His eyes for me.
10 og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
They have gaped on me with their mouth, In reproach they have struck my cheeks, Together they set themselves against me.
11 Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
God shuts me up to the perverse, And turns me over to the hands of the wicked.
12 Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
I have been at ease, and He breaks me, And He has laid hold on my neck, And He breaks me in pieces, And He raises me to Him for a mark.
13 Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
His archers go around against me. He split my reins, and does not spare, He pours out my gall to the earth.
14 Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
He breaks me—breach on breach, He runs on me as a mighty one.
15 Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
I have sewed sackcloth on my skin, And have rolled my horn in the dust.
16 Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
My face is foul with weeping, And on my eyelids [is] death-shade.
17 endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
Not for violence in my hands, And my prayer [is] pure.
18 Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
O earth, do not cover my blood! And let there not be a place for my cry.
19 Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
Also, now, behold, my witness [is] in the heavens, And my testifier in the high places.
20 Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
My interpreter [is] my friend, My eye has dropped to God;
21 Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
And He reasons for a man with God, As a son of man for his friend.
22 Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.
When a few years come, Then I go [on] the path of no return.”
