Jobs 16

1 Då svara Job og sagde:

Bvt Iob answered, and said,

2 «Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.

I haue oft times heard such things: miserable comforters are ye all.

3 Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?

Shall there be none ende of wordes of winde? or what maketh thee bold so to answere?

4 Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;

I could also speake as yee doe: (but woulde God your soule were in my soules stead) I could keepe you company in speaking, and could shake mine head at you,

5 eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.

But I woulde strengthen you with my mouth, and the comfort of my lips should asswage your sorowe.

6 Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.

Though I speake, my sorow can not be asswaged: though I cease, what release haue I?

7 Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.

But now hee maketh mee wearie: O God, thou hast made all my congregation desolate,

8 Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.

And hast made me full of wrinkles which is a witnesse thereof, and my leannes ryseth vp in me, testifying the same in my face.

9 Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg

His wrath hath torne me, and hee hateth me, and gnasheth vpon mee with his teeth: mine enemie hath sharpened his eyes against me.

10 og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.

They haue opened their mouthes vpon me, and smitten me on the cheeke in reproch; they gather themselues together against me.

11 Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.

God hath deliuered me to the vniust, and hath made mee to turne out of the way by the hands of the wicked.

12 Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.

I was in welth, but he hath brought me to nought: he hath taken me by the necke, and beaten me, and set me as a marke for himselfe.

13 Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.

His archers compasse mee rounde about: he cutteth my reines, and doth not spare, and powreth my gall vpon the ground.

14 Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.

He hath broken me with one breaking vpon another, and runneth vpon me like a gyant.

15 Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.

I haue sowed a sackcloth vpon my skinne, and haue abased mine horne vnto the dust.

16 Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,

My face is withered with weeping, and the shadow of death is vpon mine eyes,

17 endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.

Though there be no wickednesse in mine hands, and my prayer be pure.

18 Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!

O earth, couer not thou my blood, and let my crying finde no place.

19 Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.

For lo, now my witnesse is in the heauen, and my record is on hie.

20 Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.

My friends speake eloquently against me: but mine eye powreth out teares vnto God.

21 Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.

Oh that a man might pleade with God, as man with his neighbour!

22 Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.

For the yeeres accounted come, and I shall go the way, whence I shall not returne.