< Jobs 16 >

1 Då svara Job og sagde:
Job replied,
2 «Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
“I've heard all this before. You are comforters who just cause trouble!
3 Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
Will your windy speeches never cease? What's bothering you that you have to answer me?
4 Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
I could talk like you do if you were in my place, stringing words together to criticize you, ridiculing you with a toss of my head.
5 eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
I could build you up by my mouth speaking words; the movement of my lips would ease your pain.
6 Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
For me, if I speak it doesn't ease my pain, and if I don't speak the pain is still there.
7 Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
God, you have worn me out. You have destroyed my whole family.
8 Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
You have made me shrivel up, which is a witness against me; my thin body testifies against me.
9 Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
He has torn me apart in his anger; in his hostility he has gnashed his teeth at me; my enemy pierces me with his fierce look.
10 og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
People stare at me with their mouths wide open, they slap me on my cheeks to mock me, they crowd around me to attack me.
11 Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
God has handed me over to evil people; he has thrown me into their hands.
12 Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
I was living in peace and he smashed me to pieces. He grabbed me by the neck and dashed me to pieces. He set me up as his target.
13 Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
His archers surround me. His arrows pierce my kidneys without mercy. He pours out my gall on the ground.
14 Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
Like a wall he breaks me down, breach upon breach, rushing at me like a warrior.
15 Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
I have sown sackcloth to cover my skin; my strength lies broken in the dust.
16 Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
My face is red from crying and dark shadows surround my eyes,
17 endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
although I have done nothing wrong and my prayer is pure.
18 Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
Earth, do not cover up my blood. May my cry find no place to hide.
19 Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
Look, right now my witness is in heaven; the one who speaks for me is on high.
20 Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
My friends scorn me, but my eyes pour out tears to God.
21 Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
I want my witness to speak for me with God as someone does for their friend.
22 Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.
For in a few short years I shall go down that road from which I shall not return.

< Jobs 16 >