Jobs 14
1 Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
O homem, nascido de mulher, é curto de dias, e farto de inquietação;
2 Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
Ele sai como uma flor, e é cortado; foge como a sombra, e não permanece.
3 Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
Contudo sobre este abres teus olhos, e me trazes a juízo contigo.
4 Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
Quem tirará algo puro do imundo? Ninguém.
5 Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
Visto que seus dias já estão determinados, e contigo está o número de seus meses, tu lhe puseste limites, [dos quais] ele não passará.
6 so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
Desvia-te dele, para que ele tenha repouso; até que, como o empregado, complete seu dia.
7 For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
Porque há [ainda] alguma esperança para a árvore que, se cortada, ainda se renove, e seus renovos não cessem.
8 Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
Ainda que sua raiz se envelheça na terra, e seu tronco morra no solo,
9 ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
Ao cheiro das águas ela brotará, e dará ramos como uma planta nova.
10 Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
Porém o homem morre, e se abate; depois de expirar, onde ele está?
11 Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
As águas se vão do lago, e o rio se esgota, e se seca.
12 so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
Assim o homem se deita, e não se levanta; até que não haja mais céus, eles não despertarão, nem se erguerão de seu sono.
13 Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
Ah, se tu me escondesses no Xeol, e me ocultasses até que a tua ira passasse, se me pusesses um limite de tempo, e te lembrasses de mim! (Sheol h7585)
14 Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
Se o homem morrer, voltará a viver? Todos os dias de meu combate esperarei, até que venha minha dispensa.
15 Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
Tu [me] chamarás, e eu te responderei; e te afeiçoarás à obra de tuas mãos.
16 Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
Pois então tu contarias meus passos, e não ficarias vigiando meu pecado.
17 mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
Minha transgressão estaria selada numa bolsa, e tu encobririas minhas perversidades.
18 Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
E assim como a montanha cai e é destruída, e a rocha muda de seu lugar,
19 Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
E a água desgasta as pedras, e as enxurradas levam o pó da terra, assim também tu fazes perecer a esperança do homem.
20 og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
Sempre prevaleces contra ele, e ele passa; tu mudas o aspecto de seu rosto, e o despedes.
21 Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
Se seus filhos vierem a ter honra, ele não saberá; se forem humilhados, ele não perceberá.
22 Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
Ele apenas sente as dores em sua própria carne, e lamenta por sua própria alma.
