< Jobs 14 >
1 Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
“Man, born of woman! Of few days, and full of trouble!
2 Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
As a flower he has gone forth, and is cut off, And he flees as a shadow and does not stand.
3 Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
Also—on this You have opened Your eyes, and bring me into judgment with You.
4 Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
Who gives a clean thing out of an unclean? Not one.
5 Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
If his days are determined, The number of his months [are] with You, You have made his limit, And he does not pass over;
6 so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
Look away from off him that he may cease, Until he enjoy as a hired worker his day.
7 For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
For there is hope for a tree, if it is cut down, That it changes again, That its tender branch does not cease.
8 Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
If its root becomes old in the earth, And its stem dies in the dust,
9 ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
From the fragrance of water it flourishes, And has made a crop as a plant.
10 Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
And a man dies, and becomes weak, And man expires, and where [is] he?
11 Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
Waters have gone away from a sea, And a river becomes waste and dry.
12 so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
And man has lain down, and does not rise, Until the wearing out of the heavens they do not awaken, Nor are roused from their sleep.
13 Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol )
O that You would conceal me in Sheol, Hide me until the turning of Your anger, Set a limit for me, and remember me. (Sheol )
14 Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
If a man dies—does he revive? All [the] days of my warfare I wait, until my change comes.
15 Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
You call, and I answer You; To the work of Your hands You have desire.
16 Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
But now, You number my steps, You do not watch over my sin.
17 mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
My transgression [is] sealed up in a bag, and You sew up my iniquity.
18 Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
And yet, a falling mountain wastes away, and a rock is removed from its place.
19 Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
Waters have worn away stones, Their outpourings wash away the dust of earth, And You have destroyed the hope of man.
20 og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
You prevail [over] him forever, and he goes, He is changing his countenance, And You send him away.
21 Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
His sons are honored, and he does not know; And they are little, and he does not attend to them.
22 Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
Only—his flesh is pained for him, And his soul mourns for him.”